INTERVJU: I anledning tildelingen av Danseinformasjonens ærespris for 2015, møttes Brynjar Bandlien og Lise Nordal til en kaffe en måned før utdelingen.



Brynjar Åbel Bandlien:
Kan jeg først få lov til å gratulere deg med Æresprisen?
Lise Nordal: Ja, nå har jeg jo ikke fått den enda, men tusen takk, veldig hyggelig!

 

Hvordan ser du ditt eget kunstnerskap i lys av at du nå mottar Æresprisen?
Jeg setter stor pris på at jeg mottar Æresprisen for mitt kunstnerskap først og fremst, og ikke bare ut ifra CODA festivalen, for det er jo et prosjekt som har kommet til senere i livet mitt.

Jeg tenker at det henger sammen med at jeg er en av pionerene innenfor den moderne dansen i Norge, og at jeg kanskje har vært med på å forme utviklingen, ikke bare som danser og koreograf, men også som pedagog, noe som har vært veldig viktig for meg i min kunstneriske prosess.

lisenordalJa, jeg kom jo tilbake fra London tidlig på 70-tallet, så da var det jo kun Høvik Ballett som var aktuelt for oss modernister på den tiden, og kanskje skjønte jeg fort at der hørte jeg ikke helt hjemme. Så traff jeg Lise Eger, som kom tilbake fra New York, og Ida Colin som kom hjem fra London, og så startet vi Collage som den andre frie danse-gruppen i Norge. Det å få kunne være mye ute på gulvet selv sammen med danserne - og det at jeg hadde en gruppe som Collage å jobbe kontinuerlig med – har betydd veldig mye for mitt kunstnerskap. Jeg kunne utforske i klassene mine hva jeg også skulle jobbe med på prøver, selv om det da ofte ble mye som ble forkastet.

Da jeg hadde vært 3 år i Collage, så dro jeg til New York i 1977. Jeg hadde studert i London på The Place før Collage, og der så jeg Merce Cunningham Dance Company for første gang. Da skjønte jeg at det ikke var Martha Graham-teknikk jeg skulle holde på med. Jeg hadde truffet Viola Farber i mellomtiden i Køln, hun var jo med i den første gruppen til Merce. Da jeg traff Viola så var jeg nesten på vei til å slutte å danse. Men så dro jeg til New York og tok klasser hos henne, gjorde masse annet, alt annet enn klassisk, og så tilbake til Collage etter 3 måneder. Det var faktisk gjennom å være der og treffe Viola at jeg begynte å få interesse for koreografi, for det hadde jeg ikke hatt tidligere, egentlig. Lise Eger presset litt på og, for vi skulle jo holde denne gruppen i gang, og det var liksom litt begrenset hvor mye hun kunne koreografere. Men da jeg kom tilbake fra New York da var jeg veldig klar på at jeg hadde lyst til å skape ting selv. I 1979-1980 tok jeg halvannet års permisjon fra Collage for å bo og oppleve dansen i New York.


Hvordan ser du på din egen utvikling som kunstner i sammenheng med utviklingen av dans som kunstform i Norge?
Postmodernismen, vet du! Det var jo veldig få av oss som jobbet i den retningen, så vi var litt ensomme. På Danseloftet opplevde jeg en større frihet enn andre steder, selv om jeg aldri var direkte knyttet til den kunstneriske virksomheten der – det var jo i Collage jeg hørte hjemme. Men horisonten var litt større etter New York, kan man si. En ny opplevelse av hva om hva dans kan være. Det var som å oppleve verden på nytt. Det var en helt annen måte å tenke danseklasser på også, og det var jo tankemessig veldig utfordrende. Intellektuelt utfordrende. Fra bare å føle og skulle være... I Collage de første årene så var dansen veldig politisk rettet, naturlig nok – dette var jo 70-tallet, men jeg følte at det.. ja, jeg er jo en veldig dramatisk person, da. Ha ha. På veldig mange måter levde jeg meg jo veldig følelsesmessig inn i Lises Egers verk, samtidig som at det var en viktig del av meg som ikke fikk være med. Jeg opplevde at den dansen vi hadde vært i, hadde vært så alvorlig, og da jeg kom til New York, fikk jeg leke mye mer. Jeg fikk lære å forstå mer om romfølelse og at dans ikke er trinn hele tiden, det å lære om stillheten mellom bevegelsene og forstå hvilken betydning dette har også for kroppens tilstand og uttrykksevne. En form for ja, hva skal jeg si, et mer åndelig forhold til kropp og bevegelse. Og så opplevde jeg jo så mange nye ting i New York. Jeg var oppvokst med Graham-teknikk på Ballettinstituttet, hvor vi også hadde hatt noe Limon-teknikk, og i London var det jo også først og fremst Graham-teknikk. Men så kom jeg til New York - i gullalderen, ikke sant, og jeg gjorde kontakt-improvisasjon, tai-chi, release teknikk - og yoga hver morgen. Det fantes ikke i Norge på den tiden i det hele tatt. Det var som om en ny verden åpnet seg og alt var lov. Det var liksom lov å bare stå der, og det var det samme jeg opplevde med Merce Cunningham i London. Plutselig var det bare noen som stod på scenen - helt stille. Jeg tenkte det måtte være ti minutter, det var kanskje bare noen sekunder, men du skjønner. Og jeg synes jo i dag også at det er så mye heseblesende dansing og bevegelsesutslag, alt for mye, hele tiden. Altså, det er så mye bevegelse at du ser ikke bevegelsen for bare bevegelse.

Vi var jo opplært til å telle til åtte, vanligvis, og i New York var det jo helt andre utfordringer, ikke sant? Synkopering, og du telte til syv, fem, 21 - eller til tre, og det var ikke én kombinasjon på et minutt. Med Miriam Burns jobbet vi med kombinasjoner som ble til lange sekvenser på flere minutter, som mot slutten av uken kunne bli til en hel dans. Så vi jobbet på en helt annen måte, og så reverserte vi alt sammen etterpå, ikke sant. Så da jeg kom tilbake så hadde jeg med meg disse tingene, med chance operation og reversering, forhold til tid og rom, pause og stillhet. Det var rikt, altså! Jeg savner å jobbe med det. Jeg ser ikke så veldig mye av det. Nei, jeg ser faktisk veldig lite av det i dag. Der jeg kunne se det, det var på Danseloftet. Og etter hvert Dansdesign. Mary Fulkerson, blant annet, gjestet Danseloftet flere ganger, der var Lise Ferner, som studerte med Fulkerson i London og som senere underviste Amsterdam.

Men jeg kan komme til noe som er litt morsomt, eller som ble en sterk opplevelse for meg, og det var jo at jeg var og så dette nye verket, denne soloen til Janne-Camilla (Lyster) på Kunstnernes Hus nå i september 2015. Da kjente jeg meg veldig godt igjen. Jeg ser jo at hun har jobbet med Deborah Hay. Nå har ikke jeg jobbet med Deborah Hay, men det var jo der jeg selv var og alt dette jeg så og opplevde i New York, ikke sant. Og det at det ble gjort på Kunstnernes Hus. Det var jo i galleriene vi også søkte på 70- og 80 tallet. Vi var på Høvikodden. Vi var på Munch-museet. Og så hadde jeg også en slags deja-vu opplevelse for noen år siden med Vrangforestilling av Ann-Christin Berg Kongsness, Marte Reithaug Sterud og Sigrid Kittelsaa Vesaas. Det var jo også på Scenehuset, et sted også vi brukte som prøve- og forestillingssted og som minnet meg om alle ”loft-forestillingene” i New York, og da kjente jeg meg så veldig igjen. Jeg tenkte: WOW! I see something new happening! Dessverre så synes jeg at forestillingen ble litt amputeret under Fringen (CODA Fringe i 2013). Men jeg er veldig glad for å se disse forestillingene, at det ikke bare er disse ”flinke”, eksplosive  danserne  hele tiden.


Ser du CODA som en forlengelse av ditt eget kunstneriske virke? Eller hva tenker du om dette?
Nei, det er klart et skille, og det måtte bli et valg. Min siste helaftens gjorde jeg for 10 år siden. Jeg søkte jo om penger til å fortsette – eller kanskje avslutte, om du vil, nei - det var jo ikke det at jeg ville legge ned meg selv. Men det er vel nokså begrenset når man har kjempet i 40 år. Hvor mye skal man kjempe? Og man blir jo eldre. Jeg tenker ikke sånn at det er en forlengelse av mitt kunstnerskap, men heller at det er noe som jeg tar med meg fra den tiden hvor vi jobbet i Collage, for noe som var veldig viktig for oss da, var jo at det ikke bare skulle være oss, de faste koreografene. Det var jo nettopp det at vi gikk ut og hentet inn koreografer fra utlandet. Lise Eger fikk Eleo Pomare fra New York til Collage. Vi traff Jorma Uotinen i 1979, og Jorma koreograferte for Collage tre, fire ganger. Han var faktisk med på å avslutte Collage i forbindelse med 20 års-jubileet. Tidlig på 80-tallet ble han invitert med inn som både koreograf og danser til en forestilling på Høvikodden hvor han gjorde en koreografi for kompaniet, og andre halvdel var han selv med hvor alt handlet om å gå diagonalt over scenen. Det brukte han da en halv time på, altså å gå diagonalt over scenen. Bare at han gikk ikke, han stod i balanser. Collage og Jorma fant hverandre så veldig i det nordiske, og han gjorde noen veldig flotte forestillinger med oss. Og så hadde vi Giorgio Rossi fra Italia, og neste gang han kom så hadde han med seg Franscesco Scavetta (WEE.) Og så ble det til at Franscesco ble her i Norge, først som danser og senere som koreograf. Og til 20-års jubileet inviterte vi Karine Saporta fra Frankrike – dette var et utvekslingsprosjekt som ble avsluttet med fem utsolgte hus på Théâtre de la Ville i Paris. Så du kan si at samarbeid og å få impulser fra andre og hva som rører seg av samtidsdansen ute i verden, har vært viktig for meg inn i programmeringen av CODA-festivalen. Og når jeg sier i det intervjuet i DANS (Dansens Hus magasin) at jeg bruker uttrykket koreografert festival i stedet for kuratering, så er det fordi at jeg snakker om dans. Det er bare et statement om at det er dans jeg holder på med.


I Danseinformasjonens 10 spørsmål-intervju av Ine T. Berg, sier du at du ofte jobber intuitivt i begynnelsen av arbeidet med CODA-festivalen. Gjør du det fortsatt? Og hva innebærer det å jobbe intuitivt for deg? 
Ja det.. du vet det begrepet en ofte forbundet med irrasjonalitet, da. Eller i beste fall med noe svevende, ikke sant? Men jeg tenker mer sånn at man må ikke mene så mye alt for tidlig. Man må ikke snakke så mye om alt. Tanken må få komme, og det har vel også noe med å gi rom til å kjenne etter. Da jeg koreograferte - jeg må vel nesten si da - selv om det er mulig jeg skal gjøre noe nytt til neste år - så var jo også det en utvikling, selvfølgelig. For når man starter å koreografere da har man jo noen dansere som man skal overlevere ting til, og som man kanskje ikke kjenner så godt og.. sånn at det.. man.. nei, nå må jeg bare.. dette er vanskelig å snakke om. Det er veldig vanskelig å snakke om. Etter hvert så ga jeg jo danserne mye mer frihet, men på en måte også under ansvar, og innenfor en ramme. Jeg åpnet mye mere opp. Nå føler jeg at jeg burde kunne forklare dette mye bedre. Nå er jeg litt sånn famlende. Hvilket jeg ikke liker å være, men det blir man noen ganger. Ha ha.
Å jobbe intuitivt innebærer at du har en sterk fornemmelse, uten at du med en gang kan si at det er sånn det skal bli eller det er sånn jeg skal ha det. Det er først når du har arbeidet, og du har vært i prosessen, at du ser det. Der var det! Og det kan ta laaaang tid. Det er veldig sjelden at jeg begynner på A og går til Å. Ja, jeg begynner vel ikke på Å heller. Men jeg hadde en sekvens i den siste forestillingen min, Silent Gliss, hvor jeg jobbet veldig konkret med en strikk. Jeg jobber jo vanligvis ikke så konkret, men jeg gjorde masse med den strikken. Veldig konkret og veldig presist. Det skulle være akkurat sånn. Og så tenkte jeg plutselig: Hvorfor holder jeg på med denne strikken? Mot slutten av prosessen så sa jeg bare til danserne: Den strikken skal ikke være der. Men jeg skulle ha innholdet. Det er intuisjon! Og det er kunstnerisk. Sånn i forhold til festivalen, så jobbet jeg jo mye mer intuitivt med den i begynnelsen. Jeg visste hva jeg lette etter, men ikke helt konkret. Så da festivalen var ferdig programmert, dette var da festivalen var mye mindre, så så jeg jo veldig klart hva jeg hadde holdt på med. Da var det Dans og ny teknologi  jeg hadde holdt på med, selv om det ikke hadde vært utgangspunktet mitt. Og senere det samme med Kropp & Identitet, og jeg tenkte, okei! Åh, jeg elsker sånt. Det er magi, vet du.


I en tekst om ditt kunstnerskap skriver Ragni Kolle om din dans at den ikke skulle forestille, representere eller tolkes, men oppleves. På hvilken måte opplever du dans?
Hvordan jeg opplever dans? Jeg liker veldig mye. Eller nei, vent.. nå må jeg tenke meg om her.. Jeg er veldig åpen, men jeg liker ikke så mye, sånn er det vel. Nei, du kan vel si at jeg er ikke sånn som bare liker abstrakt dans, men det jeg liker, eller er opptatt av, er komposisjon. Jeg får et kick når jeg ser hva koreografen har holdt på med. Det er vel fordi jeg er koreograf selv. For eksempel Jan Martens sin forestilling her på Dansens Hus nå nylig. Det var over en time med hopping. Det også er sånn dans som du ikke ser så mye av her. Men det var altså rytmisk hopping. Selv jobber jeg veldig mye i tre-takt. Det gjør han også. I loved it! Og så ser du alle går i en retning, før plutselig en bryter ut og lager et helt annet forhold i rommet mellom seg selv og gruppen. Og selv om den store gruppen er sammen, så er det plutselig én og da er det bare den ene personen man ser. Da er det ikke sånn som på skolen hvor du lærte hvilke steder på scenen som er viktige. For på slutten av forestillingen har koreografen en ”kommentar” og forteller oss egentlig helt konkret hva det er de holder på med: tip toe, head up, run run... alt dette som de akkurat hadde gjort, da får jeg bare sånn, oh yes! Når jeg kan se håndverket. Det synes jeg er gøy. Og så kan jeg komme med et helt annet eksempel. En forestilling som heter Demain av en annen belgisk koreograf, Michèle Noiret. Eksistensielle spørsmål. Feminisme. Demain laget hun i 2007, og den skulle ha avsluttet CODA-festivalen i år. Det er altså film og teknologi og med henne selv på scenen i en solo. Hun spør underveis, hvor har det blitt av biene? Miljø i et kunstprosjekt. Men det er satt inn i en kontekst. Det bare griper følelsene dine, skjønner du? Den griper ikke bare intellektet, men på en måte det eksistensielle i livet. Det å være menneske, og for meg, kvinne. Det er en sterk kvinnelig helling. Jeg elsker å se koreografer når de selv danser: Carolyn Carlson, José Navas, og herregud - Susanne Linke! Når de gjør egne verk, det blir så mye mer troverdig. I hvert fall når de skal fortelle en historie. Det er veldig vanskelig for andre å fortelle andres historier.


Hva er det mest kontroversielle du har vært med på/opplevd i din erfaring med dans? 
Det mest kontroversielle som jeg har opplevd i dansen noen gang, var jo mitt møte med Merce Cunningham på scenen i London i 1972. Da han stod helt stille - lenge. Det var en veldig positiv og skjellsettende opplevelse. Den opplevelsen var jeg veldig alene om, for jeg gikk jo på The Place, og der var det høylytte diskusjoner om dette var dans eller ikke, så jeg torde ikke å si noe. Andre eksempler kunne jeg ha gitt.. ja, det var jo Frans Poelstra og hans partner på scenen, Robert Stein, som viste forestillingen Frans Poelstra, his dramaturg and Bach under CODA. Dette er mange år siden – i 2005. De var jo nakne under hele forestillingen med en sånn dings ut av.. ja, jeg syntes jo det var en helt fantastisk forestilling. Masse humor og galskap. Men for andre kontroversiell – i negativ betydning.


Hvis du kunne velge å gjenoppleve et øyeblikk fra din egen historie, hva ville det vært?
Åpningsforestillingen på CODA-festivalen i 2002 med Cunningham sittende i kulissene. Det må bli det. Det er andre ting også. Aqua, min første helaften, var en helt fantastisk opplevelse. Men det var liksom knyttet til både glede og sorg, for min mor døde tre dager før premieren. Jeg har tenkt på det mange ganger, at jeg ikke klarte å glede meg over suksessen. Så jeg skulle gjerne oppleve det igjen, sånn at jeg kunne glede meg over den enorme suksessen som det ble. Jeg kunne ikke helt delta i det, ikke sant. Ja, det er en viktig ting til jeg gjerne kunne få opplevd på ny: Åpningen av Dansens År ’93 med Norge Danser, som Un-Magritt Nordseth og jeg programmerte på Black Box. Opplevelsen av å samle hele danse-Norge, hvor hele Norge danset. Det var en veldig sterkt å få være med på. Men jeg har vel funnet ut at det må være Cunningham i kulissene. Ha ha.

Hvis du kunne ønske deg hva som helst for dansen i fremtiden, hva ville det være?
Jeg repeterer det jeg alltid sier, at dans får en like naturlig plass i samfunnet og i kunsten som det musikk og litteratur har.

Lise Nordal mottar Danseinformasjonens ærespris for 2015 på Dansens Hus 15. oktober etter forestillingen Deep Dish.

CODA-festivalen 2015 finner sted i Oslo 14. - 25. oktober codadancefest.no

Mer om Lise Nordal på danseinfo.no:
10 spørsmål til Lise Nordal
Videointervju fra Dansearkivet

Lise Nordals samtalepartner var dansekunster Brynjar Bandlien som for tiden er ansatt i et vikariat hos Danseinformasjonen.
Foto: Tale Hendenes