Kanskje ikke rart at vi helt siden Abbé Prévosts roman L’Histoire du Chevalier des Grieux et de Manon Lescaut fra 1731 har latt oss fascinere av Manons historie, og at den har dannet grunnlaget for flere operaer og balletter. Da Sir Kenneth MacMillan lagde sin versjon i 1974, ble den møtt av et kritisk anmelderkorps: For hadde ikke heltinnen en umoralsk natur, og hva var det egentlig som drev henne?

MacMillan mente svaret lå i fattigdommen: «Manon er ikke like redd for å være fattig som hun skammer seg for å være fattig», sa han, som selv kom fra fattige kår og ble sin tids kanskje mest toneangivende koreograf. Men publikum og etter hvert også kritikerne elsket Manon, og den har i dag fast plass på repertoaret til ballettkompanier verden over.

— Det som er så fascinerende med Manon er at hun ikke gjør det vi forventer av en klassisk heltinne. Hennes virkelige forvandling skjer ikke i møtet med den store kjærligheten, men i møtet med en juvelbesatt pelskåpe, sier ballettsjef Ingrid Lorentzen.

Opp gjennom årene har noen av ballettverdenens største ballerinaer tolket Manon og fortalt hennes historie på sin måte. Nå er det Nasjonalballettens sterke dansere sin tur.

Når Manon for første gang settes opp i Norge, er det med scenografi av John-Kristian Alsaker og kostymer signert Ingrid Nylander, og her i Operaen hviskes det om de mesterverkene som er i ferd med å ta form på verkstedene. Musikken er en fantastisk kollasj av ulike musikkstykker av Jules Massenet, blant annet hans lengtende «Elégie», som de elskendes musikalske tema. Ikke minst byr denne balletten på noen av de vakreste og mest krevende pas de deux-ene (dans for to) som er skapt.
- Mindre