Den Kautokeino-baserte koreografen og filmskaperen Elle Sofe Sara har i en årrekke gjort seg bemerket med verk som belyser både sosiale, kulturelle og politiske aspekter ved den samiske kulturen og folket. Likesom livet i en reindriftsfamilie, som mor og kunstner er mangefasettert, er kunsten det samme – kontrastfylt, men alltid med en sterk stemme. Elle Sofe er for tiden aktuell som festspillprofil for Festspillene i Nord-Norge hvor hennes nyeste verk Vástadus eana – The answer is land har premiere i juni. Maria K. Landmark har intervjuet henne, for Danseinformasjonen, om hennes nyeste arbeid, inspirasjonskilder, bakgrunn og tanker om feltet.

 

Av: Maria K. Landmark

Ellle Sofe01
Elle Sofe Sara. Foto: Ánne Kátjá Gaup

Hva arbeider du med for tiden?
For tiden jobber jeg mot premiere på mitt neste verk Vástadus eana – The answer is land, som skal ha premiere på Festspillene i Nord-Norge i juni. Verket er et resultat av mitt arbeid som festspillprofil de siste to årene, og er en slags kjærlig demonstrasjon for jorda vår.

Ideen til verket kom til meg i forbindelse med flere demonstrasjoner mot urettferdighet, som Metoo, Standing rock, Når dansen stopper, Pile o´ Sápmi og Black Lives Matter, hvor det ble veldig tydelig hvilken utrolig kraft som oppstår når mennesker kommer sammen for en felles sak. I Vástadus eana ønsker vi å utforske denne kraften, og gi publikum anledning til å kjenne på kroppen hvordan det å stå sammen kan sette sterke krefter i sving. Selv om det er et politisk bakteppe, så ønsker jeg at kjærligheten skal være sentral, at det ikke er av sinne, men av felles tilhørighet, vi skal stå sammen. Kjærlighet er et stort ord og ofte forbundet med klisjér, men jeg tenker på det som en slags moderlig kjærlighet for jorda vår.

The answer is land 1 Foto Marius Fiskum01
Fra Vástadus eana – The answer is land. Foto: Marius Fiskum

Det å være festspillprofil har vært og er veldig fint. For meg var det perfekt timing å bli spurt, for jeg var lysten på å lage noe nytt. Det å ha muligheten til å vise verket på en sånn arena og allerede ha en stor aktør i ryggen, gir mye motivasjon og støtte. Særlig med tanke på at alt ble avlyst i fjor, var det godt å ha to år til rådighet, slik at muligheten for langsiktighet fortsatt var tilstede. Jeg føler stykket har fått tid til å modnes og ro til å finne ut hva det skal være og hvilke metoder som må til. Festspillene har også et stort nettverk og apparat det har vært spennende å få innblikk i, så det å være festspillprofil gir mye mer enn å “bare” lage en forestilling.

Kan du beskrive arbeidsprosessen din? Følger du en bestemt metode?
Jeg har ikke noen fast metode for hvordan jeg koreograferer, mye kommer an på hvilke forutsetninger jeg jobber under; hvor det skal spilles, tid, økonomi, utøvere og hva den ideen trenger.

I Vástádus eana er det syv utøvere med ulik bakgrunn og fagfelt som sammen skal joike og bevege seg på scenen. Jeg tror vi kommer til å bruke en del tid på å bli en gruppe og skape den tilliten som trengs mens vi jobber med tematikkene.

I tillegg jobber vi med omgivelsene da verket skal foregå både utendørs og inne i et scenerom. Jeg bruker improvisasjon som inngang til å lage materiale og lager ofte veldig mye materiale før jeg så begynner å skrelle vekk det som ikke hører hjemme i stykket. I dette tilfellet har jeg laget en slags oversikt over ulike deler jeg vil ha med, tanker jeg har knyttet til tematikken og vi har også laget noen ferdige joiker som skal inn – men foreløpig er alt hulter til bulter. Vi hadde egentlig sett for oss dette som et mer interaktivt stykke, men på grunn av korona blir det naturligvis ikke helt sånn. Jeg tror likevel det kan bli sterkt og viktig, og så kan det hende vi lager en mer interaktiv versjon senere.

The answer is land rehearsal 3 Foto Marius Fiskum01
Fra prøver på Vástadus eana – The answer is land. Foto: Marius Fiskum

 
Hva er viktig for din kunstneriske utvikling og hva/hvem inspirerer deg?
Jeg blir veldig inspirert av muligheten til å få lage og vise arbeid. Jeg ser at når jeg får finansiering til prosjekter gir det en helt annen ro til å la seg inspirere. Jeg føler at jeg utvikler meg når jeg kan tygge på ting, se det fra ulike vinkler, teste nye metoder og finne ut hvordan jeg kan lage et verk som jeg selv er fornøyd med. Da er prosessen i seg selv en inspirasjonskilde. I motsatt tilfelle ser jeg at stress forstyrrer utviklingen, noe som gjør både verket og prosessen mindre inspirerende.

Utover det så inspireres jeg av alt mulig som musikk, SoMe og utstillinger, gjerne fra helt andre verdensdeler enn der jeg bor. Jeg elsker å se nye ting, gjerne noe som er litt crazy. Jeg liker når kunstnere gjør modige valg og kjører på med ideene sine.


Hvor viktig er den samiske kulturen som inspirasjon?
For meg er det en så naturlig del av hvem jeg er og mine omgivelser at jeg tenker ikke på det som noe separat eller noe jeg aktivt inspireres av. Den er alltid med meg og det former alt jeg gjør. Jeg lager verk med tematikk fra egen kultur fordi det er deler av omgivelsene mine jeg syns er viktig å belyse.

Det ville vært spennende å høre hva slags svar man ville fått hvis man spurte en norsk koreograf hvordan den norske kulturen inspirerer de, og hvorfor det norske alltid er tilstede i deres kunst.


Når, hvor og hvorfor begynte du å danse? Og hvorfor valgte du å jobbe med dansekunst som uttrykk?
Jeg begynte å danse på ungdomsklubben i Kautokeino. Der gikk det i Britney Spears, Backstreet Boys og Sami Boy. Det var ikke noe organisert danseopplæring, men jeg var skikkelig gira på dans! Da jeg skulle begynne på videregående dro jeg til Alta for å gå på
dramalinja. Jeg skulle bli skuespiller og var inspirert av de som jobbet på det samiske nasjonalteateret Beaivváš. Da jeg kom til Alta begynte jeg å danse hos en helt nyutdannet pedagog, Elisabeth Ryan, og hun fikk meg til å søke danselinja i Tromsø. Etter det dro jeg
til London og tok utdannelsen min på Laban.

I ettertid har jeg tenkt mye på hvordan jeg endte opp med valget om å jobbe med dans. Sannsynligheten for at jeg skulle jobbe med dans er veldig liten da det ikke var noen i mine omgivelser som jobbet med dans. Likevel tenkte jeg aldri på alternativer. Det var som om jeg bare dro ut i verden uten noen plan B.

Jeg er kanskje blitt litt mer realitetsorientert med årene, men syns fortsatt det er fantastisk å jobbe med dans, med kroppen og det kroppslige uttrykket. Jeg vet ikke om jeg valgte dansekunsten eller om den valgte meg. Dansen og musikken tok tak i meg som tenåring og siden den gang har jeg ønsket å utforske dansekunsten på scenen og også på film. Det har vært en slags flyt hvor et prosjekt fører til noe nytt, nye møter og muligheter. Jeg har ofte tenkt, særlig i starten at jeg sikkert ikke kommer til å kunne jobbe med dette så lenge. Og ofte har jeg ikke ventende prosjekter når et prosjekt er over. Men så dukker det opp noe, og sånn går årene.


Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på det. Jeg ser forestillinger når jeg er på reiser og treffer andre dansekunstnere mest på festivaler. Nå har det vært mest digitale festivaler og nettverkssamlinger, som egentlig passer meg bra, da slipper jeg å ha masse reisetid. I forhold til meg selv så tenker jeg at jeg hører til mange felt, både dansekunstfeltet, men jeg jobber også med teater og film, både i en norsk sammenheng, samisk-, urfolks- og nordisk sammenheng. Jeg har en del samarbeid på svensk og finsk side, og har også hatt prosjekter i Russland.

Jeg har mine kollegaer på det samiske tverrfaglige kunstnerkollektivet Dáiddadállu og jobber av og til på Det Samiske Nasjonalteateret. Når jeg vil være en del av et scenekunstmiljø så er det miljø i Tromsø og Oslo jeg søker til. I Oslo har jeg studert og kjenner dermed noen fra den tiden, og i Tromsø kjenner jeg folk fra tidligere prosjekter. Jeg kan kanskje ikke beskrive det norske dansekunstfeltet fordi i min hverdag er ikke dansekunstfeltet separat, den er en del av et større kunstnermiljø på tvers av sjanger, alder og landegrenser.

The answer is land rehearsal 2 Foto Marius Fiskum02
Fra prøver på Vástadus eana – The answer is land. Foto: Marius Fiskum

Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Jeg skulle ønske det var flere arenaer å vise dans på og et mer etablert system for formidlingen av dans. Nå finnes jo Dansenett Norge og Den kulturelle skolesekken, men jeg skulle ønske det fantes et system som gjorde dansen mer integrert i samfunnet. Dans
er ikke lovpålagt på samme måte som mange andre ting og blir derfor ofte det siste man prioriterer å bruke penger på.

Det er så mange aspekter ved dansekunsten som flere hadde hatt godt av å ta del i, og som kunne vært integrert i alle sektorer, ikke bare i opplæring eller som siste lille prosent av et budsjett. Det finnes jo en del enkelt-kunstnere som jobber på prosjekt for eksempel i kommuner, men ettersom det ikke blir prioritert langsiktig arbeid, så forsvinner ofte den kunnskapen når prosjektperioden er over. Tenk hvis vi kunne tenkt langsiktig og jobbet dansen inn som en naturlig del av samfunnet!

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Elle Sofe Sara ble intervjuet av Maria K. Landmark for Danseinformasjonen. Maria er koreograf og dansepedagog basert i Alta. Hun er utdannet ved Spin Off og Universitetet i Stavanger, med etterutdanning i drama og entreprenørskap ved UiT og NMH. Maria jobber som koreograf med hovedvekt på stedsbaserte forestillinger i ulike konstellasjoner, og har også jobbet mye med ungdom og amatører. Hun skriver intervjuserien SNAKK, er med i storstyret til Noda, og har for tiden Statens Kunstnerstipend (20-22).
www.marialandmark.com


Les mer om Elle Sofe Sara på hennes nettsider.
Her finner du årets program til Festspillene i Nord-Norge som arrangeres 19. - 26. juni.