«Montréal is special, it is like Europe. Not like America.» Drosjesjåføren forteller oss om byen på engelsk, men med en stolt fransk aksent. Han har ikke hørt om CINARS, men det er mange kulturfestivaler i byen, sier han. Familien på tre er i Montréal for første gang for å følge pappa, som skal delta på CINARS med Panta Rei Danseteater. Vårt første møte med byen er hyggelig. Det er iskaldt ute, men menneskene er varme og imøtekommende.

cinars05

Av Anne Golberg Stavn

I november i år gikk den 18. utgaven av CINARS Biennale av stabelen i Montréal, Canada. Festivalen beskriver seg selv som en av scenekunstfeltets viktigste tverrfaglige begivenheter og en plattform for internasjonale turnémuligheter, kunnskapsutveksling og samarbeid.

Med 1550 fagfolk fra 40 land, inkludert 370 kringkastere og 165 registrerte visninger på én uke i sjangrene dans, teater, musikk, multidisiplinær kunst og sirkus er festivalen utvilsomt et arrangement av stort kaliber. Allikevel er det bare én som kjenner til CINARS blant de menneskene jeg kommer i snakk med i byen, og hun jobber innen kunst og kultur. I gatene ser jeg bannere for to andre festivaler som skjer i samme periode, men ingenting om CINARS. Nettsiden viser en god oversikt over alt som skjer i løpet av uka. For å se det offisielle programmet må man ha dags- eller ukespass til festivalen, og det er enkelt å finne frem til hvordan man kjøper det. Forestillingene som spilles Off-CINARS kan man i tillegg se enkeltvis, men informasjonen er litt skjult og man må oppsøke spillestedenes egne sider for å kjøpe billetter. Festivalen er med andre ord lite synlig og tilgjengelig for andre enn de den gjelder og henvender seg først og fremst til fagfolk.

Det er Danse- og teatersentrum (DTS) som arrangerer den norske tilstedeværelsen ved CINARS og andre større bransjetreff verden over for scenekunstfeltet. I år arrangerte de også Norway Now, et arrangement der norske kunstnere og produsenter får presentere et turneklart verk for festivaler, scener og programører. Deltagelse til CINARS og de andre bransjetreffene blir utlyst gjennom Open Calls der kunstnerne selv søker om å være med. De som blir valgt ut får noe reisestøtte fra DTS til å dekke oppholdet. Utvelgelsen av kunstnere som fikk presentere på Norway Now ble gjort i samarbeid med DTS sine kanadiske partnere i Fascinator Management. DTS samarbeider også med andre nordiske partnere og har en stor nordisk profilering under navnet Nordic Square.

Om man vil vise arbeidet sitt på CINARS finnes det to forskjellige innganger. Man kan enten være en del av det offisielle programmet, som krever at man blir programmert av arrangøren, eller man kan spille Off-CINARS og dekke alle utgifter samt finne spillested selv. I år presenterte det offisielle programmet 23 kunstnere/kompanier i løpet av uka, resten av visningene var Off-CINARS. De programmerte stykkene kan ikke overskride 20 minutter, mens Off-CINARS visningene har ingen tidsgrense.

Jeg starter mitt opphold i Montréal med å se en forestilling av Clara Furey, dansekunstner hjemmehørende i byen. Forestillingen er den del av Off-CINARS og er et 60-minutters verk som spilles på Theatre aux Écuries. Her spiller også norske Panta Rei Danseteater senere samme uke. Stemningen er intim og hyggelig, vi blir servert vegansk fingermat og folk småprater – mange ser ut til å kjenne hverandre. Salen denne kvelden er full, noe som ikke er selvsagt når man konkurrerer med såpass mange andre visninger samtidig. Jeg tenker at det kan ha noe å gjøre med at kompaniet er hjemmehørende i Montréal. Det er satt opp busser slik at man kan komme seg enkelt fra forestilling til forestilling, men jeg har inntrykk av at de fleste reserverer plasser til langt flere forestillinger enn det de faktisk klarer å få med seg. Som utenlandsk kompani uten tilknytninger til byen virker risikoen for at det dukker opp få eller ingen publikummere, større.

cinars02 Dagen etter tar jeg turen til UQAM (Université du Québec à Montréal), for å sjekke ut det offisielle programmet. Jeg blir positivt overrasket over hvor hyggelig og avslappet stemningen er. Til å være et såpass stort arrangement med en ganske tydelig forretningsprofil, sitter praten løst og jeg opplever at alle jeg møter er åpne, imøtekommende, og interesserte. Siden jeg har med meg min datter på snart ett år, vet jeg at jeg ikke får sett så mange visninger som jeg ønsker. Derfor har jeg ikke kjøpt dagspass som kreves for å kunne se det offisielle programmet. Jeg blir likevel overraskende godt mottatt av de som jobber på stedet, de er veldig forståelsesfulle og tilbyr oss en plass likevel. Ventetiden i foajéen på UQAM fylles med hyggelige samtaler, både med kjente og ukjente. Jeg hører flere bruke uttrykket «Bon CINARS!». Festivalen er altså såpass kjent og selvfølgelig for mange, at den har sin egen «hilsen».

På dagens program finner jeg Steptext Dance Project + Vuyani Dance Theatre (Tyskland og Sør Afrika), Kidoons/WYRD Productions (Canada), Cas Public + KOPERGIETERY (Canada og Belgia), Virpi Pahkinen Dance Company (Sverige) og norske Simone Grøtte. Alle viser et utdrag på rundt 20 minutter. Salen er full av mennesker, og stemningen er fortsatt god. I løpet av de første fem minuttene etter forestillingsstart kommer flere publikummere inn, noe som forstyrrer opplevelsen litt. Etter hvert forstår jeg at dette er folk som kommer direkte fra andre forestillinger, og at det er nokså vanlig. Scenen og amfiet er stort, og jeg lurer på om utøverne opplever det krevende å vise såpass korte utdrag for et så stort publikum, spesielt siden det kun er noen minutters pause mellom hver visning. Jeg får dessverre ikke sett alle utdragene, da datteren min, som akkurat har begynt å si sine første ord, begynner å svare en av utøverne som har en monolog på scenen, etterfulgt av entusiastisk klapping. Det blir mitt cue på at det er på tide å pakke sammen. I det jeg forlater lokalet ser jeg to personer som sover i foajéen. Skikkelig festivalfølelse, med andre ord.

Av de mange norske som er tilstede på festivalen, får jeg tatt en prat med noen av dem. Hvordan oppleves festivalen fra ulike perspektiver som for eksempel utøver, koreograf og/eller produsent?

Jon Filip Fahlstrøm, Nora Svenning og Jens Trinidad er utøvere i forestillingen Make Me Dance av Panta Rei Danseteater på Off-CINARS.

Kan dere fortelle litt om hvordan det var å delta på CINARS som utøvere?

Nora og Jens:

-       Det var spennende og nervepirrende både fordi vi visste at publikum hovedsakelig bestod av potensielle arbeidsgivere, og fordi man konkurrerer med så mange andre visninger at man ikke vet hvor mange som kommer, eller om det kommer noen, før forestillingsstart. Ellers er det et kult konsept som kan gi mange muligheter for fremtiden. 

Jon Filip:

-       CINARS var skremmende. Shopping og avgjørelser om hva som skal sees og deretter eventuelt programmeres, og så styre dansefeltet, skjer i et tempo som får lyset til å virke tregt. Programmererne var utslitte etter et altfor fullpakket program, og som danser føler man seg som en potetsekk i et julemarked. Jeg sier ikke at CINARS er dårlig, men det oppleves for hektisk i forhold til sin funksjon – for alle parter.

Hvordan opplevde dere festivalen generelt?

Nora og Jens:

-       Den var hektisk – det er mye som skjer i et høyt tempo. Siden vi spilte Off-CINARS på et annet teater enn der det offisielle programmet vises, fikk vi ikke helt festival-følelsen. Vi tilbragte mest tid på teatret og fokuserte på eget arbeid. Samtidig var det behagelig å ikke bo midt oppi festivalen. Det hadde vært interessant og fått sjekket ut andres arbeider, men festivalen er stor og aktivitetene er spredt utover i byen. Den ene kvelden var vi på Nordic Party (en samling for de nordiske landene, red.anm.) Det var en spesiell kombinasjon av fest og nettverk, og ga samtidig litt festivalfølelse. 

CINARS er jo en festival som handler mye om nettverk, samtidig gjør kanskje størrelsen at det er vanskeligere å komme i kontakt med publikum. Fikk dere noen tilbakemeldinger?

Nora og Jens:

-       Vi fikk god respons av publikum både under og etter forestillingen. Siden vi jobber med tekst var vi spente på hvordan det ville fungere på engelsk, men vi fikk mange av de samme positive tilbakemeldingene som det vi har fått når vi har spilt her hjemme. Så det føltes bra at forestillingen nådde frem også utenfor Norge.

Panta Rei Danseteater var i 2016 en del av det offisielle programmet med et utdrag av forestillingen Lullaby, og i år deltok de med forestillingen Make Me Dance under Off-CINARS. Jeg tar en prat med direktør og kunstnerisk leder Anne Ekenes og daglig leder Pia Holden.

Hvorfor ville dere delta på CINARS igjen?

Anne:

-       Vi ønsket å delta under CINARS for å vise forestillingen Make Me Dance og etablere flere samarbeidspartnere internasjonalt. Som en av de største musikk- og scenekunstfestivalene internasjonalt er CINARS en viktig plattform å vise kunstnerisk arbeid på. Hvis de «riktige» publikummerne kommer er det gode muligheter for internasjonale turneer som en følge av visninger under festivalen.

Hva var forskjellen mellom å være en del av det offisielle programmet og å spille Off-Cinars?

Pia:

-       Når man er en del av det offisielle programmet viser man et utdrag på om lag 20 minutter sammen med mange andre disipliner på samme visning. Vi opplevde et stort press på teknisk get-in og prøver i teateret. Siden vi var en av flere utdrag presentert i samme program fikk vi en veldig begrenset tid på scenen. På den andre siden er man mer eller mindre garantert et stort og godt publikum. I år, under Off-CINARS var forberedelser og gjennomføring helt opp til oss selv. Dette inkluderer også alle kostandene forbundet med forestillingene. Når det gjaldt publikum var dette et usikkerhetselement helt frem til forestillingsstart. Selv med forhåndsbestilte billetter var det usikkert om noen kom eller ikke. Samtidig kommer du nærmere det publikummet som faktisk er der, og de kommer opp til deg direkte etter forestillingen

cinars03

Hvilken opplevelse sitter dere igjen med?

Anne:

-       Vi er totalt sett mest fornøyd med årets deltagelse. Vi hadde et godt publikum, flere som meldte interesse rett etter forestillingene og en bedre total-opplevelse av CINARS; -en overveldende giga-messe som både er en «skog» av samlinger, forestillinger, diskusjoner og sosiale sammenkomster, men samtidig en plattform som legger til rette for fremtidige internasjonale gjestespill. Det er en stor investering å dra på CINARS. For oss gjenstår det å se om investeringen var verdt det. Etter Cinars 2016 fikk vi videre turné til New York. I år har vi allerede fått mange henvendelser for fremtidig turné, så det ser lovende ut.

Koreograf Sølvi Edvardsen er på CINARS for første gang. I denne omgang er hun her, i likhet med mange andre, uten å spille forestilling, men for å presentere arbeidet sitt og knytte kontakter.

-       Cinars ble for meg messe nummer tre i løpet av høsten etter Tanzmesse og PAMS. Etter for første gang å ha blitt invitert til å kunne søke disse stedene, tok jeg full sats og satset på alle, ble antatt, og ble dermed mange viktige erfaringer rikere. Dette er jeg takknemlig for!

Hvilke erfaringer gjorde du deg?

-       Etter å ha vært i scenekunstbransjen i over førti år, er det svært interessant å få oppleve på nært hold hvordan internasjonalisering og salg foregår. For scenekunst er jo business, en sannhet man prøver å holde på avstand, men som uansett er en realitet. Scenekunstnere er jo en svært hardtarbeidende gruppe mennesker som ikke minst jobber mye for å få lov til å arbeide, få lov til å formidle sitt kunstnerskap fordi profesjonen er så avhengig av økonomi. Noen scenekunstnere har selv alle kvalitetene til både drift og utførelse av eget kunstnerskap og fungerer utmerket i sammenhenger hvor selveksponering og markedsføring gjelder, men mange, meg selv inkludert, klarer deler av det, men kommer til kort når produsentegenskapene kreves for fullt. Dette koker da også ned til et økonomisk tema: har man anledning til å ha egen agent eller produsent med på slike messer, er muligheten for salg av forestillinger og bygging av nettverk mye mer sannsynlig, ikke minst fordi det kreves mye etterarbeid og oppfølging i tillegg til å ha visshet om at produktet, forestillingen/e man prøver å selge, har mulighet til å beholdes over tid. Kvalitet på produktet er ikke nok, det kreves også midler til å kjøpe andres kvalitet og kompetanse. CINARS ble således en realitetssjekk, og messene samlet ble en bratt lærekurve og orientering i hvordan nettverksbygging og strategisk tenkning kreves og fungerer i bransjen. Dette er kjøpers marked, og det er interessant å erfare hva som investeres i showcases og offbiennale-prosjekter hvor man er helt avhengig av at programører og agenter stiller opp som avtalt.

Hvilken opplevelse sitter du igjen med?

-       Det har vært fantastisk å oppleve alt dette, ikke minst å ha mulighet til å treffe gode kolleger fra hele verden. En stor bonus for meg har også vært å treffe produsenter og ulike aktører fra Norge og Norden som jeg sjelden eller aldri møter. Tidligere samarbeidspartnere er også utrolig fint å treffe igjen, og jeg har fått mulighet til å pleie kontakter mange steder i verden. Dette hadde aldri skjedd uten deltagelse på disse messene. På Cinars traff jeg igjen folk som jeg hadde truffet på Tanzmesse eller PAMS eller begge steder, og som ga muligheter for å utdype kontakten. Tanzmesse er kun for dans, mens PAMS og CINARS også presenterer teater, musikk og nysirkus som medfører at man i løpet av få dager får anledning til å se masse showcases og forestillinger innen forskjellige grener og ikke minst utveksle erfaringer på tvers av uttrykk. I systemene ligger også muligheter for speed-dating med innkjøpere, seminarer og foredrag, så mulighetene er utrolig mange. Jeg er så takknemlig for denne opplevelsen og oppdagelsen, og takker Danse-og Teatersentrum for denne unike muligheten! Takk til alle for gode møtepunkt og fine opplevelser! Jeg skal ta med meg alle erfaringene i videre drift av mitt kunstnerskap, og ønsker for andre kolleger som ikke har hatt denne muligheten tidligere, å få oppleve det samme som meg! Det er alltid noe nytt å lære!

Den norske delegasjonen ved CINARS i år bestod av:

Dans: Alan Lucien Øyen, Company B.Valiente, Haugen Produksjoner, Ingun Bjørnsgaard Prosjekt, Jo Strømgren Kompani, Kari Hoaas, Panta Rei Danseteater, Simone Grøtte, Sølvi Edvardsen Productions, Tony Tran & Antero Hein, Ulf Nilseng og Zero Visibility Corp.

Teater: Cirka Teater, Cirkus Xanti, Jingyi Wang, NONcompany, Plexus Polaire / Yngvild Aspeli T.I.T.S., Transiteatret, Undercover Theatre Company og Winter Guests.

Anne Golberg Stavn er ansatt ved Danseinformasjonen. Hun er utdannet ved Norges Dansehøyskole med fordypning i dans og kunst- og kulturformidling, og jobber som pedagog og utøvende/skapende dansekunstner i egne prosjekter og sammen med streetdanscrewet dEEp dOWN dopEiZM. I crewet har hun vært medvirkende koreograf og danser i store og små prosjekter, og har blant annet opptrådt på streetdance-festivaler i inn- og utland og jobbet med Hooman Sharifi/Impure Company. Hun er aktiv i battles og generelt i streetdance-miljøet, og er med-arrangør for MUD Session Oslo.