Ingri Midgard Fiksdal disputerte med en doktorgrad i kunstnerisk utviklingsarbeid fra Kunsthøgskolen i Oslo denne våren. Doktorgraden har gitt henne rom til å fordype seg i egne prosjekter og undersøke møtet med publikum gjennom affektive koreografier – Affective Choreographies.

Ingris forestillinger turnerer i både inn- og utland. Hennes siste forestilling Deep Field (2018) var nylig å se under Heddadagene. Andre prosjekter hun står bak inkluderer Diorama (2017), Sans og Samling skapt i samarbeid med Signe Becker og Ingvild Langgård (2017), STATE i samarbeid med Jonas Corell Petersen (2016) og Shadows of Tomorrow (2016). Amanda Øiestad Nilsen har intervjuet henne, for Danseinformasjonen.

Av: Amanda Øiestad Nilsen 
Foto: Bea Borgers @kfda og Istvan Virag

Ingri Midgard Fiksdal 1cBea Borgers01

Kan du fortelle litt om doktorgraden din?
Doktorgraden min er innenfor kunstnerisk utviklingsarbeid, eller kunstnerisk forskning. Hovedvekten ligger på det praktiske arbeidet. Jeg har levert inn seks forestillinger, to tekstsamlinger jeg har vært redaktør for og en tekst jeg har skrevet selv. I alt dette arbeidet har jeg undersøkt hvordan koreografi kan virke affektivt på tilskueren.

Jeg har jobbet med to forskningsspørsmål:
1) Hvordan kan spesifikke koreografiske prinsipper anvendt i forestillingene skape potensialitet for at affekt skal kunne oppstå blant publikum?
2) Hvordan kan affekt generere nye eller endrede bevissthetstilstander, opplevelser, tanker og ideer?

Jeg har utforsket spørsmålene på ulike måter i hver produksjon, så selv om utgangspunktet har vært det samme har produksjonene fått ulike estetiske uttrykk. Jeg har i løpet av stipendiatperioden utviklet noen koreografiske prinsipper. Først arbeider jeg med noenlunde intuitive framgangsmåter som finnes i det praktiske arbeidet, som så gradvis blir destillert og som mot slutten av prosessen kan artikuleres som et metodeapparat. Men affekt-begrepet kommer fra flere steder og har litt ulik betydning hos forskjellige filosofer eller innenfor forskjellige akademiske retninger, så dermed finnes det mange forståelser av hva det er.

Hva arbeider du med for tiden?
Det er mye turneer hele tiden, et eller annet sted med en forestilling. Jeg er også i gang med å planlegge to nye prosjekter for neste år.

Følger du turneene?
Ja, for det meste. Det er ikke alltid det går opp, men jeg prøver å være med på det meste.

Kan du beskrive din arbeidsprosess?
Hvis jeg skal skissere det opp litt enkelt så begynner det gjerne med at jeg får en idé og det er ikke alltid så lett å si hvor den kommer fra. Når jeg har fått en idé undersøker jeg den på ulike måter. For eksempel ved å lese om tema og finne ut om andre har jobbet med tilsvarende ting. Jeg forsøker å hente inn informasjon. I det neste stadiet setter jeg sammen en gjeng som kan jobbe med det. Scenograf, komponist, kostyme, utøvere, lys og så videre. Når vi begynner prøveperioden setter jeg resten av gjengen inn i det forarbeidet som er gjort ved for eksempel å lese ting sammen eller se på film. Vi ser på referansematerialet i fellesskap. Basert på det utledes det gjerne oppgaver for improvisasjon eller komposisjon, slik at man gradvis kommer frem til et materiale. Jeg lager ganske mye ganske fort uten å være for kritisk i den prosessen. På et veldig tidlig tidspunkt begynner vi å kjøre gjennomganger av alt materiale, for så å destillere og finne ut av hva som skal være med. Når vi vet hva som skal være med begynner vi å jobbe mer i detalj. Dette materiale kan være alt fra bevegelsesmateriale til lys eller kostyme. Jeg prøver å tenke på koreografi som en helhetlig greie, som en samling av alle ting som er en del av rommet og arbeidet. Det er ganske sånn standard opplegg. Det er mange som jobber på denne måten.

Du gir aktørene dine ganske stort spillerom, eller?
Både ja og nei. Folk kan komme med forslag, klart det. All improvisasjon legger jo opp til at man kan komme med forslag. Men dem som har sett forestillingene mine, for eksempel den siste forestillinga Deep Field, som består bare av løping, så det er ikke så mye rom for forslag i det liksom. I den prosessen var alle inneforstått med det fra starten av, så det var ingen som var skuffet over at de ikke fikk utfolde seg mer. Det er viktig å være klar i avtalen og at begge parter undersøker hva man skal være med på.

Deep Field Foto Istvan Virag

Når, hvor og hvorfor begynte du å danse?
Jeg er turner av bakgrunn. Det har jeg holdt på med siden jeg var fem år. Jeg hadde også en periode med håndball, fotball, friidrett og ski. Jeg begynt å danse som femtenåring. Det var mest et innfall, men så ble jeg fort hekta og begynte å gå på alle timer det var mulig å gå på hos Sadhona Matthisen og Elisabeth Rødseth på Studio 11 i Molde.

Hvorfor valgte du å jobbe med dansekunst som uttrykk, og har du en kunstnerisk grunntanke i ditt arbeide?
Jeg tror det er litt tilfeldigheter i det. Det handler nok om eksponering i ung alder og at det er et medie jeg kjenner godt. Men det er nok noen som vil diskutere om de tingene jeg lager er dans eller hvor mye dans som er igjen i det. Det er ikke alle forestillingene som inneholder like mye dans i tradisjonell forstand. Jeg snakker kanskje mer om at jeg jobber med koreografi, enn med dans. Jeg synes kanskje begrepet koreografi er mer dekkende og beskrivende.

Også var det dette med kunstnerisk grunntanke…
Publikumsopplevelsen kan kanskje sees på som en grunntanke. Hele stipendiatprosjektet mitt handler jo om affektivitet i forhold til publikum. Hvordan generer det koreografiske arbeidet potensialet for affekt hos publikum.

Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Jeg opplever det som veldig mangfoldig og sterkt. I internasjonal sammenheng tror jeg det er enestående at så mange gis muligheter via offentlige støtteordninger. Da mener jeg både i antall kunstnere sett i forhold til størrelsen på feltet, og også hva gjelder ulike typer uttrykk.

Er det noen forestillinger, kunstnere eller teoretikere som har betydd særlig mye for deg?
Ja, særlig en forestilling av den engelske koreografen Sarah Michelson. Jeg så forestillingen Devotion Study #1—The American Dancer i 2012 som en del av Whitney-biennalen i New York. Den har betydd veldig mye for egentlig alt jeg har laget etterpå.

Det kommer en danser inn som beveger seg i sirkulære mønstre i rommet i en slags baklengs triplet – det er den eneste bevegelsen. Det går og går, så kommer danser nummer to inn og gjør nøyaktig det samme. Banene de beveger seg i står i forhold til hverandre, de går på en måte inn og ut av synkronitet og parallellbevegelser. Så kommer det en tredje, så en fjerde og en femte danser inn. Det varer i sånn to timer, med kun et par avbrudd. Det var så ekstremt fascinerende hvordan noe så minimalt kunne virke så sterkt, så det er noe jeg har forfulgt i mitt eget arbeid også. Ikke i absolutt alle produksjoner, men mange av dem bærer preg av monotoni og repetisjon.

Har du måttet arbeide mer teoretisk og ha et mer bevisst forhold til kilder og referanser under doktorgradsstipendiatet?
Ja, men det er sentralt i kunstnerisk utviklingsarbeid at det ikke er en teoretisk doktorgrad, men nettopp en kunstnerisk praktisk doktorgrad. Jeg tror veldig mange kunstnere går til ulike former for teori eller litteratur for å finne inspirasjon, så jeg tror ikke det er enestående for kunstnerisk utviklingsarbeid. Det som kanskje skiller seg litt ut er at du har et krav om at du må dele det du finner. Det er nødt til å være tilgjengelig for andre.

Jeg prøver å gjøre et poeng ut av at jeg opplever teori og praksis som sammenfiltrede praksiser og at det er en vekselvirkning mellom dem. For meg er lesing og skriving også en praksis på en måte. Jeg bruker begrepene "movement-thought" og "thought-movement" når jeg skriver om egne prosesser. Hva slags tanker oppstår i bevegelsen, det kan være i utførelsen av bevegelsen eller ved observasjon av utøvere som beveger seg, og hva slags tanker kommer fra at jeg leser en tekst og får en idé til noe vi kan jobbe med praktisk på gulvet. Det er viktig for meg at det ikke finnes et hierarki mellom teori og praksis og at ikke teori dikterer prosjektene. Det er noe med at med en gang noe eksisterer som språk, så får det fort en høyere status, det er lett å formidle og lett å forstå. Mens det å springe rundt i sirkler … Det er ikke alltid så lett å få tak på hva det handler om.

Hva er viktig for din kunstneriske utvikling og hva/hvem inspirerer deg?
Det kan være veldig mye forskjellig, fra alle slags kilder. Det kan være andre kunstnere eller ting jeg har lest. Jeg har ikke en spesiell "go to", men opplever at ideer eller inspirasjon kan komme fra hvor som helst og at det er mye tilfeldigheter i det.

Hvordan kan dansekunsten få et større publikum?
Jeg har inntrykk av at dansekunsten i Norge har fått et større publikum de siste 10-15 årene. Det kan være flere grunner til det. Det er større rekrutering og flere danseskoler for unge rundt om i landet, og de regionale kompetansesentrene for dans gjør at flere steder viser dans og at det finnes ressurspersoner. Ja, også er det selvfølgelig ikke til å undergrave at tv-programmer om dans kanskje har bidratt til økt interesse og publikum. Jeg tenker egentlig ikke at dans er så ille stilt i forhold til publikum.

Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Hvis jeg skulle svare veldig praktisk på det så merker jeg et skrikende behov for flere produksjonslokaler. Selv om det sikkert finnes større ting å ta tak i.

Vi turnerer jo en del i utlandet og i andre verdensdeler. Vi ser hvor ekstremt privilegerte vi er som kunstnere i Norge, så kanskje jeg heller skulle ønske meg bedre støtteordninger og produksjonsvilkår til kunstnere i andre land.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Boken Affective Choreographies kan lånes i Danseinformasjonens bibliotek, søk HER
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Ingri Midgard Fiksdal ble intervjuet av Amanda Øiestad Nilsen. Hun er utdannet teaterviter og dramaturg med bachelorgrad i teatervitenskap fra Universitetet i Bergen og mastergrad i dramaturgi fra Aarhus Universitet. I 2017 skrev hun masteroppgave om post-dance med fokus på post-dance som et opprør for en rehabilitert danseforståelse i det frie scenekunstfeltet. Hun arbeider som kritiker og skribent, og som dramaturg i det frie scenekunstfeltet. Følg hennes blogg: www.post-dance.com. Amanda har også skrevet artikkelen "Post-dance: En utvidet danseforståelse" i magasinet MER BEVEGELSE - Nye tekster om dansekunst", utgitt av Danseinformasjonen.