Aktuelle forestillinger

Kristine Karåla Øren ble valgt til ny forbundsleder i Norske Dansekunstnere på generalforsamlingen lørdag 21. april. Søndag 22. april startet hun arbeidet med å skape en dynamisk organisasjon som skal gjenspeile feltet.

Ubegrenset kreativ kraft og flyt til kunstnerne, sammen med ubegrenset kreativ politisk kraft og vilje er mottoet.  Danseinformasjonen har stilt henne 10 spørsmål.

Av: Brynjar Åbel Bandlien, for Danseinformasjonen
Foto: Marie Sjøvold

1. Vi begynner med det klassiske spørsmålet, hvordan føles det?
Det føles sårbart, det føles usikkert, det føles skremmende, det føles viktig, det føles nødvendig, det føles problematisk, det føles vanskelig, det føles uvant, det føles rart, det føles skamfullt, det føles overraskende, det føles alvorlig, det føles ensomt, det føles trist, det føles absolutt!

kristine2. Hvilke planer, mål og ambisjoner har du for Norske Dansekunstnere?
For organisasjonen NoDa har jeg som ambisjon å skape en mer dynamisk organisasjon, en organisasjon som gjenspeiler det felt den representerer i større grad enn det gjør i dag. Gjennom å samvirke med Ane Smørås i denne lederstillingen, jeg i 70% stilling hun i 30%, håper vi at vi allerede er et lite skritt videre i det arbeidet. Hvordan vi inkluderer medlemmene i større grad i det organisatoriske arbeidet er også viktig. Nye utvalg eller komitéer, som skal løfte frem og jobbe med spesifikke områder, som for eksempel Den kulturelle skolesekken, De regionale kompetansesentrene for dans og det generelle politiske strategiarbeidet ser jeg som avgjørende for at organisasjonen skal bli mer dynamisk. Jeg tror jeg på å la flere ta del i det politiske bilde, stake ut flere retninger og flere løsninger på de utfordringene vi står i. Flere stemmer skapte, sist jeg sjekket, et kor, noe som gir et mer massivt og sannferdig bilde av det kunstfeltet vi representerer. Det må politikerne få oppleve! Vi har også planer om å øke administrasjonen med ytterligere en 50% stilling hvor ordene media/politikk/kommunikasjon kan være beskrivende for stillingens intensjon.

3. Når, hvor og hvorfor begynte du å danse?
Jeg begynte å danse i 1977, som treåring, i Fredrikstad. Mamma syns jeg hadde SÅ mye energi at det måtte få utløp andre steder enn i hjemmet, så da ble det dans med klassisk ballet. Helt frem til 16 års alderen danset jeg ved private ballettskoler blant annet mange år ved Elbjørgs Ballettskole før jeg kom inn på Statens balletthøgskole i 1990.
 
4. Hvordan ser du på rollen som forbundsleder i forhold til rollen som dansekunstner?
Når jeg nå begynner å tenke på dette har disse rollene mange parallelle spor eller felles trekk: rollene skal/kan tjene mange behov og den skal/kan representere noe større enn seg selv. Som dansekunstner påvirkes/styres/begrenses/avgrenses det du gjør i stor grad av kontekst, de forhold du jobber med og i er avgjørende, slik er det også for en forbundsleder. Den strukturelle konteksten med generalforsamling, styret, vedtekter og handlingsplan ligger som en koreografi og et materiale for kreasjon. Men teknikkene og verktøyet for utøvelse av disse rollene er svært forskjellig. Der hvor dansen i stor grad mangler infrastruktur som prøvelokaler og egnede spillesteder, har en forbundsleder mange kontorer og mange godt egnede og vel finansierte hus å trekke til!

Den åpenbare forskjellen sees i spillerommet, der hvor rollene leves ut, innholdet er heldigvis så langt ganske likt. Men der hvor det tidligere har vært forventet at jeg uttrykker meg gjennom dans og bevegelse er det jo et faktum at en forbundsleder så vidt jeg vet, så langt ikke har danset NoDa sine innspill til statsbudsjettet, i det minste ikke i det offentlige! En ny type dans? Hørings- og innspillsdansen?

5. Hvordan kan du bruke den lange erfaringen du har som dansekunstner i forbundslederjobben?
Det er åpenbart at min erfaring skaper en sterk troverdighet i møte med politikken, det at jeg så enkelt og uten å nøle kan dele hauger av konkrete erfaringer og opplevelser fra finansieringsordningene og variasjoner av praksiser vedrørende kunstnerisk virke fremstår som betryggende på de politikerne jeg så langt har møtt. At jeg så sannferdig deler erfaringer fra livet med kunstpolitiske konsekvenser settes stor pris på av de som jobber administrativt med kunsten. De trenger å få høre, få vite og få oppleve alle de konsekvenser valgene og strategiene de setter ut i livet faktisk gjør, eller ikke gjør, for oss dansekunstnere. For at nye og gamle strukturelle finansieringsordninger skal fungere optimalt mener jeg det er avgjørende at alternative løsninger på behov, problemer og utfordringer kommer fra kunstnerne selv, der er jeg absolutt.
 
6. Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Jeg vil ikke beskrive det, jeg vil la det beskrive seg selv!
Men at det er komplekst og sammensatt er sikkert, og at norsk dansekunst har vokst til å bli et radikalt, kreativt vitalt felt hvor sterke kunstnerskap i mange forskjellige konstellasjoner setter sitt preg på samfunnet DET ER SIKKERT.

7. Er det noen forestillinger, kunstnere eller teoretikere som har betydd særlig mye for deg?
På godt eller på vondt? Alle forestillinger, alle kunstnere og alt og alle jeg har opplevd har jo på den ene eller andre måten hatt betydning for meg. Det finnes ikke en opplevelse som ikke er av betydning. Men hvilke uttrykk eller opplevelser som har skapt brytninger for meg, satt meg ut eller inn på andre og nye spor, ledet meg inn i det uforutsette og det forandrende tenker jeg er en sammensetning mellom samvær og samvirke med flere kunstnere over lengre tid, spontane og overraskende opplevelser og det faktum at kunstnerskapet mitt nå begynner å ligne et livsløp jeg forhåpentligvis bare står i midt i.

Jeg vil si at alle jeg har samarbeidet med og samvirket med gjennom de årene jeg har operert i feltet har vært av signifikant betydning enten på den ene eller andre måten. Alt en lever igjennom, være seg en forestilling av Merce Cunningham eller en bie som intenst summer ett gitt øyeblikk en stille sommerdag gjør noe både i det lille og i det store bildet, enten vi vil eller ikke! 

8. Hva er viktig for din kunstneriske utvikling og hva/hvem inspirerer deg?
Som utrykk er det musikken, og akkurat nå finner jeg min vei tilbake til musikken. Det var lenge en veldig viktig faktor i livet mitt, men så tok jeg rett og slett en pause, men nå kjenner jeg en økende dragning mot eller nye behov for musikk i livet mitt igjen. Og det gleder meg. Live formatet er jo også min aller beste venn, måten det så nådeløst og alltid like overraskende treffer meg direkte og uforutsett, slutter aldri å tilfredsstille meg. 

9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum?
Dansekunst og da spesielt de profesjonelle kunstneriske virkene og kunstnerskapene bør synliggjøres og gis romslig plass i det offentlige rommet. Det tenker jeg er viktig. Utover det er det jo å ikke slutte å utvide begrepet dans, hva det kan være og bør være i dag, hva det var den gang da og hvordan vi ønsker at det kan og bør være fremover mener jeg er en kjerne i å aktualisere og å gjøre dansen tilgjengelig for sitt publikum på kunstnernes egne premisser.

10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Ubegrenset kreativ kraft og flyt til kunstnerne sammen med ubegrenset kreativ politisk kraft og vilje! Det blir dynamitt.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Kristine Karåla Øren ble intervjuet av Brynjar Åbel Bandlien, for Danseinformasjonen.


Brynjar Åbel Bandlien (1975) er klassisk trent fra Statens Balletthøgskole, nå KHiO (1991-93) og fra Hamburgische Staatsoper (1993-95.) Deretter arbeidet Bandlien i tre år som danser ved Nederlands Dans Teater 2 i Den Haag, Holland, med hvilket han turnerte Europa, USA og Sør-Afrika. I 1998 startet han å arbeide freelance i Skandinavia, Europa og USA. Bandlien har arbeidet med kunstere som Philipp Gehmacher, Manuel Pelmus, Jennifer Lacey, Heine Avdal, Vera Mantero, Raimund Hoghe og Antonija Livingstone. I perioden 2004-2010 var han med å  etablere Centrul National al Dansului-Bucuresti (CNDB) i Romania. Bandlien er for tiden stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo, og deler sin tid mellom Oslo og Berlin.

Les mer om forbundet Norske Dansekunstnere her