19. august la kulturminister Abid Raja 900 friske millioner kroner på bordet til kunst- og kulturfeltet gjennom videreføring av kompensasjonsordningen for arrangører, og en ny stimuleringsordning som skal bidra til økt aktivitet. Danseinformasjonen har spurt Norske Dansekunstnere om hva disse ordningene betyr for dansekunsten. Fungerende forbundsleder i Norske Dansekunstnere Eva Grainger har svart.

Mandag 24. august ble det gjennomført et innspillsmøte vedrørende utformingen av den nye ordningen hvor et utvalg organisasjoner var invitert. Overraskende nok var ingen av kunstnerorganisasjonene som representerer kunstnere innenfor scenekunstbransjen inkludert. Problematisk på mange måter! Norske Dansekunstnere opplever en profesjon som er hardt presset, og som ikke ivaretas godt nok gjennom de ordninger og tiltak myndighetene har lagt på bordet. Årsaken til dette er i stor grad at dansekunsten ikke passer inn og at man ikke har god nok kunnskap om hva som faktisk vil hjelpe sektoren. Derfor faller dansen mellom alle stoler.

Abid01

Kompensasjonsordningen for arrangører videreføres ut september, men vil fra og med oktober og ut året fases gradvis ut. Vi er bekymret for hva som skjer om arrangører må avlyse i november, og kun 50% av inntektstapet blir kompensert. Hvem skal da dekke det reelle inntektstapet? Arrangøren, underleverandørene eller kunstnerne?

Institusjoner hvor offentlige tilskudd utgjør mer enn 60% eller mer av de totale inntektene, er ekskludert fra ordningen. Norsk dansekunst produseres i hovedsak av offentlige midler via ordningene under Norsk Kulturråd, og formidles ofte på institusjoner som har mer enn 60% offentlige støtte. Selv om dansekunsten i stor grad finansieres av støtte gjennom Kulturrådet, betyr ikke det at vi ikke opplever inntektstap, eller merkostnader knyttet til et utvidet smittevern rundt produksjon og turnering.

Vi må se på hvilke garantier som skal legges for det frie prosjektbaserte feltet og våre scenekunstinstitusjoner hvis man må avlyse på kort sikt. Hvem tar risikoen, og hvem skal bære tapet når det ikke er noen kompensasjonsordninger tilgjengelig? Norske Dansekunstnere er bekymret for at dette kan føre til at kunstnere, som allerede står i en vanskelig situasjon må bære det største tapet.

Når det gjelder stimuleringsordningen, ser vi det som positivt at man legger til rette for at aktivitet kan gjenopptas. At restriksjoner og smittevern gjør kunstnerisk produksjon og formidling mer innfløkt og kostbart er åpenbart, og da kan en stimuleringsordning komme godt med. Vi må samtidig passe oss for at stimuleringsordningen ikke fører til at noen tar lettere på smittevern, fordi økt aktivitet og gjennomførte arrangementer utløser offentlige midler. Vi stiller også spørsmål ved at kulturministeren nå maner til økt aktivitet, mens helseministeren maner til forsiktighet og landegrensene igjen stenges ned. Selv om mange dansekunstnere selv ønsker å gjennomføre, er det i mange tilfeller ikke forsvarlig eller mulig å gjennomføre. Det er også et poeng at norske dansekunstnere i stor grad turnerer og spiller i utlandet, som nå er svært krevende, om ikke umulig. Det blir et paradoks at regjeringen har oppfordret til utenlandseksport av kunst, at de nå ønsker å stimulere til aktivitet, mens realiteten er at mange dansekunstnere ikke har mulighet til å fullføre lenge planlagte turneer utenlands. Dansekunstnerne trenger tiltakspakker som gjør at de overlever koronakrisen.

Norske Dansekunstnere er svært opptatt av hvilke krav som følger med stimuleringsordningen. Kulturministeren sa i pressekonferansen 19. august at tilskudd fra den nye stimuleringsordningen forutsetter at arrangøren betaler underleverandører i henhold til inngåtte kontrakter. Vi mener at det på lik linje må forutsettes at kunstnere ansettes som arbeidstakere når arbeidet er av en art som tilsier dette, og ikke som selvstendig næringsdrivende som dessverre ofte er realiteten for dansekunstnere som tilknyttes private teatre og produksjonsselskap. Som arbeidstakere er kunstnere mye bedre sikret skulle man bli nødt til å stoppe produksjonen eller avlyse arrangementene.

Dessverre må Norske Dansekunstnere igjen erkjenne at dansekunsten heller ikke denne gang blir ivaretatt godt nok av myndighetene. De 900 millionene kan de fleste dansekunstnere og scenekunstinstitusjoner se langt etter. Dansekunsten er derfor avhengig av at det kanaliseres friske midler via allerede etablerte ordninger hos f.eks. Kulturrådet, eller via økning i institusjonenes rammetilskudd over statsbudsjettet. Dette gjelder både kompensasjon av inntektsbortfall og stimuleringsmidler til økt og smittevernforsvarlig aktivitet.

I Granavolden-plattformen uttrykker regjeringen «at makten i den offentlige kulturpolitikken skal være spredt, og [de] vil styrke det frie feltet innen kunst og kultur”. Denne styrkingen har ikke skjedd og det er enda tydeligere i en koronakrise hvor tiltakspakkene i stor grad treffer institusjonene og de private aktørene. Den frie prosjektbaserte dansekunsten er, grunnet koronakrisen, i fritt fall uten noen former for økonomisk sikkerhetsnett.