Aksjonsgruppa bestående av dansekunstnerne Mina Weider, Ulf Nilseng, Geir Hytten og Jens Martin Arvesen tok i oktober, sammen med flere andre, initiativ til et opprop mot det de kaller kulturpolitisk dødsdans, hvor de etterlyser en mer helhetlig kulturpolitikk som ivaretar både nye og etablerte kunstnerskap. Aksjonsgruppen oppstod spontant etter Danseinformasjonens frokostmøte: Dansekunsten i det frie feltet – hvor vil vi? på Dansens Hus 18. oktober.

Oppropet fikk 633 signeringer og den 12. november arrangerte aksjonsgruppen en demonstrasjon på Eidsvolls plass og dansekunstnere og støttespillere møtte opp med plakater, bråk og krav om bærekraftige karrierer innen dansekunst. Les aksjonsgruppens appell: Dans opp på stortingsbordet!

5 2

 

Danseinformasjonens daglig leder, Sigrid Svendal, holdt en appell på demonstrasjonen som kan leses i sin helhet her:

APPELL MOT KULTURPOLITISK DØDSDANSDemoen

Kjære kunstnere, kjære støttespillere og kjære politikere,

Nå er det på tide at vi får en helhetlig kulturpolitikk for det frie scenekunstfeltet – en politikk som ivaretar bredden, slik at man kan være både ung og ny, men også eldre og veletablert dansekunstner, og slik at man kan jobbe i ulike sjangre, bruke ulike metoder og ulike estetikker.

Jeg heter Sigrid Svendal, og er daglig leder ved Danseinformasjonen, som er det nasjonale informasjons- og kompetansesenteret for dansekunst.

Mange tror at dansekunsten i Norge er en smal og marginal kunstart – det er feil! Danseinformasjonen har siden vi ble etablert i 1994 samlet inn dokumentasjon om antall produksjoner, aktive kunstnere og forestillinger. I fjor, i 2018, ble det i gjennomsnitt spilt fem forestillinger av og med norske dansekunstnere hver eneste dag. Altså fem forestillinger hver eneste dag hele året gjennom!

Det betyr, med fem forestillinger å velge mellom hver dag, at det finnes det noe for enhver smak. Du finner det vakre og sublime, du finner det rare og uforståelige, du finner det som kalles dansedans, og det som kalles konseptuell dans. Dans som er politisk, dans som er tankevekkende, dans som underholder og dans som provoserer. Jeg liker å sammenligne det med litteraturen for når vi snakker om den er det helt vanlig at noen liker poesi og andre liker krim, og slik er det med dansen, noe er lettere og noe er tyngre, noe er nyskapende og annet mer tradisjonelt. Og det er en styrke – for her finnes det noe for alle.

Samtidig viser disse tallene at dansekunsten er ikke et lite og smalt kunstfelt og det er på høy tid at kunstformen og kunstnerne blir tatt på alvor i den norske kulturpolitikken.   

2 2En annen feiloppfatning er at dansekunsten har så kort tradisjon i Norge – det er feil. Vi har godt over 100 år med eksperimenterende dansekunst her til lands. Danseren Botten Soot kastet for eksempel skoene og ble vår første barfotdanserinne i 1910.

Botten hvem, sier du? Botten Soot er ikke et kjent navn, hverken i dansefeltet, eller i den norske kunsthistorien. Generelt er ikke dansekunsten og dens historie en del av det offentlige ordskiftet om kunsthistorien i Norge.

Da Danseinformasjonen var på høring i Familie- og kulturkomiteen på Stortinget for to uker siden, viste vi frem et bilde av Anne Borg – en av våre fremste ballettdansere, solist og ballettsjef i Nasjonalballetten i en årrekke, rektor på Statens Balletthøyskole, kunstnerisk leder for Carte Blanche. Vi gjorde det for å illustrere hvor lite kjent norsk dansekunst og dansehistorie er. Ingen kunne navnet hennes.

Dette handler selvsagt om flere ting – om dansekunstens plass i offentligheten (eller manglende sådan, som også handler om hvilken plass kunst generelt har i det norske samfunnet), men det handler også manglende kritikker og anmeldelser.

Og det handler også om at dansekunsten har få institusjoner. Dansekunsten er for eksempel den kunstarten som sist fikk en statlig utdanning, Statens balletthøgskole i 1979. Dansen er den kunstarten som har færrest institusjoner. Institusjoner gir kredibilitet, de gir kontinuitet. De fører med seg anerkjennelse og makt.

Det frie feltet er i dag prosjektorientert, og i den økonomien er man alltid på vei inn i neste prosjekt og har liten tid til dokumentasjon eller tilbakeskuende virksomhet. Det er noe institusjonene har større mulighet til. Men for dansekunsten, som har få institusjoner, har dette vært en reell utfordring.

Vi kan gjerne sammenligne dansekunsten med teaterkunsten: Hvis man ser på det nylig fremlagte forslaget til kulturbudsjett for 2020, kapittel 323 Musikk og scenekunst er forskjellen tydelig.

På post 70 Nasjonale institusjoner har teateret tre statlige institusjoner. Dansen har en og en halv: Dansens Hus og Nasjonalballetten (som her regnes som en halv fordi opera- og orkesterdelen tar ganske store deler av tildelingssummen).

På post 71 Region- og landsdelsscener har teateret 13 institusjoner, mens dansen har én, Carte Blanche.

På post 78, ymse faste tiltak har dansen noe mer: Her har vi 9 tiltak: Danseinformasjonen, Danse- og teatersentrum, Profesjonell dansetrening (Proda), Skuespiller- og dinodanseralliansen (Skuda), BIT (Bergen Internasjonale Teater), Black Box teater, Rosendal teater, Riksscenen og Stiftinga for folkemusikk og folkedans, mens teateret har hele 20 institusjoner på denne posten.
 
Sammenlagt vinner teateret med 46 statsstøtta institusjoner mot dansens 11,5. Teateret har ikke dobbelt så mange, de har fire ganger (!) så mange institusjoner som dansekunsten.

Jeg sa innledningsvis at det i gjennomsnitt i 2018 ble spilt fem forestillinger hver eneste dag, av og med norske dansekunstnere.

I dette tallet er selvsagt Nasjonalballetten og Carte Blanche inkludert. De er en viktig del av dansefeltet. Men for å synliggjøre dansekunstens egenart, har vi regnet på hvor stor andel av forestillingene som ble spilt av kunstnere i det frie feltet. Nasjonalballetten og Carte Blanche sine forestillinger utgjorde omtrent ni prosent i 2018. Det betyr at omtrent 90 % av alle danseforestillinger som spilles, spilles av og med kunstnere som opererer i det frie feltet. Det er med andre ord i det frie feltet, det meste skjer. Det viser tallene svært tydelig.

Dette gjør samtidig dansekunsten særlig utsatt. Det er Kulturrådet som er hovedfinansieringskilden til det frie feltet, og når de nå ikke ønsker, vil eller mener de har mandat eller mulighet til å sørge for at støtteordningene ivaretar hele bredden av dansekunsten, ja, da må vi rope høyt.
3 2
Aksjonsgruppa: Ulf Nilseng, Mina Weider, Geir Hytten og Jens Martin Arvesen

Siden 1982 har det eksistert offentlige midler til det frie scenekunstfeltet. Potten med penger gikk på vandring i noen år, fra Kulturdepartement til Kulturrådet, til Kulturdepartementet, til Riksteateret og tilbake til Kulturrådet, som siden 1995 har forvaltet ordningen.

I Kulturrådet har støtteordningene utviklet seg, og diskusjonen om driftsmidler og muligheten til kontinuitet og langvarig virksomhet har vært med fra starten av. Denne diskusjonen har gjentatt seg en rekke ganger gjennom dansehistorien, i 1989 da Høvik Ballett mistet støtte etter 20 års virksomhet, i 1995 da Collage Dansekompani ga seg i protest mot støtteordningene, i 1998 da det ble gjort en større endring i støtteordningene og driftsstøtten forsvant helt, og i de første årene på 2000-tallet som i 2007 førte til opprettelsen av Basisfinansiering av frie scenekunstgrupper, og på nytt i fjor da noen kompanier nådde maksgrensen på 12 år og igjen i år. Nå er vi lei!

Det har befestet seg en slags forståelse av det frie feltet, at grupper, kompanier, konstellasjoner, kunstnere i det frie feltet skal dukke opp og deretter forsvinne igjen. «Hvis noe nytt skal oppstå, må noe dø», har blitt gjentatt mange ganger. Dette har blitt fremlagt av både politikere, byråkrater og ansatte i Kulturrådet. Men må det være sånn og synes vi det er greit?

I den fremstillingen, i det narrativet, ligger det implisitt at det ikke er en verdi i det langvarige kunstnerskapet i det frie feltet. Kunsten i det frie feltet skal poppe opp, få støtte når det er nytt og deretter forsvinne. Fortsatt er denne retorikken synlig og brukt av både rådsleder Tone Hansen og seksjonsleder for Scenekunst i Kulturrådet Yrjan Svarva.

Men den retorikken som utgangspunkt, kan man si at 90% av det som skjer i dansefeltet, kun har verdi som noe kortvarig, midlertidig og prosjektbasert. Livslange kunstnerskap, langsiktighet som muliggjør nasjonal og internasjonal turnering og forutsigbarhet som gir muligheten til kunstnerisk fordypelse har ikke samme verdi i det frie feltet, som ved institusjonene. Sånn kan vi ikke ha det!

Dansekunsten i Norge har utviklet seg over lang tid. Det frie scenekunstfeltet i Norge er minst 50 år gammelt. Det var for lengst bevist sin verdi og det skapes så mye bra kunst for de pengene som tildeles. Det er på tide at det feltet blir tatt på alvor av politikerne.  

Trolig har deler av dansekunsten vokst seg ut av Kulturrådet, og politikerne bør finne en bredde av løsninger som ivaretar de ulike behovene som eksisterer. Det kan være støtte over kulturbudsjettet, Kulturrådets pott til fri scenekunst bør styrkes, man bør evaluere alle støtteordningene i Kulturrådet i en helhetlig og omfattende evaluering og deretter etablere flere ordninger, slik at helheten og bredden i feltet blir ivaretatt i støtteordningene, og man bør se på allerede eksisterende infrastruktur, som de regionale kompetansesentrene for dans, kulturhusene og regionteatrene.
 
Vi trenger en helthetlig kulturpolitikk for hele det frie scenekunstfeltet, og særlig for dansekunsten som nå står i en spesielt utsatt posisjon. Nå må kulturpolitikerne ta ansvar.

 1

Foto: Jens Martin Arvesen, Tone Øvrebø Johannessen, Mina Weider og Sigrid Svendal.