AV INE THERESE BERG

Kontroversielt begrep
Det har også tidligere vært kontrovers rundt begrepet ren knyttet til dans, sist da CODA festivalen i 2007 brukte merkelappen ”ren dans” på sitt program.  Den gangen handlet kritikken i større grad om den kunstneriske profilen knyttet til et slikt begrep var relevant og om begrepet ”ren dans” var beskrivende for samtidsdansen. Dette ut fra en forståelse om at dans nesten alltid framstår som en hybrid kunstform, hvor andre kunstformer preger det helhetlige uttrykket. Innenfor den moderne dansen finnes det riktignok mange koreografer som jobber svært minimalistisk med ”kropp i rom”, og skal man være streng er dette kanskje det nærmeste man kommer ren dans. Som motsetning kan man nevne den klassiske balletten som vanskelig kan kalles ren med sitt fokus på historiefortelling, musikalitet, kostyme og scenografi.
 
I anmeldelsen som har tittelen ”Ren kunst?” og som er publisert på scenekunst.no, harselerer Pape over begrepsbruken og kaller den ”nærmest en hån mot dansefaglige termer og teori”. Imidlertid plasserer hun ikke selv forestillingene under Ny Norsk Dans inn i et danseteoretisk begrepsapparat og gir heller ikke noen kunstfaglig bakgrunn for begrepet, men henviser heller til ordboken og hva ren betyr i dagligtale. Danseinformasjonen benytter derfor sjansen til å gi en kort introduksjon til teori bak begrepet som inspirerer noen og forarger andre.
 
Ren kunst og modernisme
Begrepet ”ren kunst” er altså et kunstteoretisk begrep og det knytter seg historisk til modernismen. I modernismen er kunsten blitt autonom, det vil si at dens formål ikke lenger er å legitimere eller tjene andre institusjoner som for eksempel konge og kirke. Det blir viktigere å skille mellom de ulike kunstgenrene og modernismen preges gjerne av formeksperimentering og en rendyrking av det som er det sentrale materialet i den enkelte kunstformen.
 
Særlig innen billedkunsten i senmodernismen blir begrepet om "den rene kunsten" viktig. Det er blant annet fordi sentrale kunstnere arbeider med å rendyrke det spesifikke ved maleriet og i deres øyne kuliminerer maleriets utvikling i en todimensjonal flat overflate der abstrakt form og fargekombinasjoner eller monokrome flater typisk utgjør verkets bestanddeler og selve kjernen av malerkunsten. Den omdiskuterte amerikanske kritikeren Clement Greenberg var sentral i å formulere en teori om dette, men ble kritisert for å være en essensialist, det vil si å stå for synet at det finnes iboende egenskaper ved for eksempel billedkunst som alt som skal kunne betegnes som dette burde basere seg på, eller strebe etter. For dans vil en essensialistisk posisjon si at det finnes en idealform for dans og dermed et sett med egenskaper som all dans må forholde seg til. Med andre ord vil det å etterstrebe "ren dans" være en essensialistisk posisjon.
 
Postmoderne kunstteori tar et oppgjør med en mediespesifikk kunst til fordel for en hybridisering og strategier som likestilt dramaturgi, sampling og resirkulering gjør at det blir vanskelig å kalle noe ren i dagens scenekunstlandskap. I tillegg tar postmoderne teori oppgjør med ideen om at noen kunstuttrykk er mer høyverdige enn andre, noe som er tydeliggjort i kunstens lek med populærkulturelle referanser og materialer. Som de fleste vil ha lagt merke til er det ikke slik at det finnes en postmoderne scenekunst som har erstattet den modernistiske scenekunsten. Snarere eksisterer flere stiler og tradisjoner ved siden av og om hverandre. I en diskusjon om den rene kunsten kan det postmoderne med fordel forstås som en kritikk av at det skal kunne formuleres et bestemt sett med kriterier og regler for kunsten, hva som er godt, sant, skjønt eller hellig.  

Stor ståhei for noenting
Tilbake til utgangspunktet: hvorfor blir det stor ståhei når kunstneriske ledere for Dansens Hus eller CODA festivalen bruker begreper som ren kunst eller ren dans? Den kunstfaglige grunnen er altså at begrepsbruken gir assosiasjoner til en essensialistisk posisjon der den rene kunsten er mer høyverdig enn ”blandingskunsten” eller andre kulturuttrykk. Begrepet oppfattes da som ekskluderende. En annen grunn til kritikken er selve begrepet ren som står i motsetning til noe som ikke er rent, altså er det skittent. Når Sidsel Pape spør i sin anmeldelse om forestillingene som ikke ble valgt ut til Ny Norsk Dans var for skitne, dekonstruerer hun med andre ord begrepet ren som et gangbart begrep eller en kategori for å beskrive dans, eller kunst i sin helhet. En tredje kritikk som er kommet mot bruken av begrepet er hvordan det kobles med egenskaper som risikotaking, sterke standpunkt, samtidsdebatt og formutfordring - og med én spesifikk sesong. For som kritiker Anette Therese Pettersen spør i en kommentar på Scenerom på NRK P2, er ikke dette egenskaper som alle forestillinger bør etterstrebe hver eneste sesong og på alle teatre og dansehus?