I 1967 skrev komponist Egil Hovland verket Missa Vigilate, der dans var del av en eksperimentgudstjeneste, med koreografene og danserne Ragni Kolle og Elsa Quale og prest Inge Lønning. Lørdag ble den oppført på ny i Oslo, nøyaktig 40 år etter. Les vår anmeldelse her!

Forestillingens navn: Missa Vigilate
Sted: Torshov kirke, Oslo
13. oktober kl. 1900
Koreografi og dans: Ragni Kolle og Elsa Quale
Musikk: Egil Hovland
Prest: Inge Lønning
Organist: Harald Herresthal
Sopran: Synnøve Rognlien
Baryton: Peder Arnt Kløvrud
Korledelse: Marit Bodsberg
Kirkedansgruppen Tabita under ledelse av Elisabeth Aanje


Anmeldt av Sidsel Pape 15.10.07

I 1967 fikk komponist Egil Hovland idéen om å bruke dans i en eksperimentgudstjeneste. Han kjente koreografene og danserne Ragni Kolle og Elsa Quale. Sammen med prest Inge Lønning skapte de Missa Vigilate, en messe i årvåkenhetens tegn rundt Hovlands musikk med samme navn. Alle var med under gjenoppsettingen i Torshov kirke den 13. oktober, nøyaktig 40 år etter.

Image
Foto: Jardar Seim
Strengt og selvmotsigende

Missa Vigilate anno 2007 er en strengt luthersk gudstjeneste som kaster lys over kirkens dilemma med kropp, dans og glede. I skriftemålet skal menigheten si: ”Med synd ble vi til i mors liv”. Foran alteret danser mødrene Kolle og Quale av kroppens lyst og lever seg inn i rollen som dårlige jomfruer. Menigheten sitter stille uvanlig mye.
Ad hoc-koret tar de tydeligste regigrepene. 12 sangere i 20-åra skrider sikkert opp midtgangen og tar plass foran. Peder Arnt Kløvrud resiterer Matteusevangeliet rappende fra talerstolen. Korleder Marit Bodsbergs klare hensikt: å dirigere, står for et svært levende bevegelsesspråk i Missa Vigilate.

Sterk tekst og trygg dans

Lønnings preken fra 1967 er, som han selv sier, ganske god. Han tar et oppgjør med moralisme og dualisme. Spørsmålet: ”Hvem vil du ligne, snill eller slem?” virker sløvende. Lønnings poeng er at de fem kloke og de fem dårlige jomfruene i evangeliet er like gode, for ingen av dem er årvåkne. Det virkelige valget er hvorvidt vi våker.
Kolles og Quales tolkning av den samme bibelteksten er mer bokstavelig. De danser jomfruenes fortvilelse over utestenging. Deres skulpturelle bevegelser er utført med en troverdig, dramatisk intensitet. Danserne fører fram linjer i kirkerommet som forsterker de lange, lengtende orgeltonene i delen av messen kalt ”Passacaglia”.
Kolle og Quale utstråler en tyngde og trygghet som de profesjonelle danserne de var og er. Armene strekkes oppover med en helt annen tilstedeværelse enn kirkedansernes tilsvarende. Amatørene fra Tabita kommer i skyggen med sine arkaiske bevegelser også kalt liturgisk dans.

Image
Foto: Jardar Seim
Historien gjentar seg

Missa Vigilates problem i 1967 var ikke først og fremst den sceniske dansen, men kostymene som viste kvinnekropper i fri utfoldelse. De unge, naive danserne tenkte ikke over hvordan det tidstypiske (av)-kledde trikotet ville virke. Og hvor farlig kunne det være i en lukket eksperimentgudstjeneste? Det resulterte i et svært brutalt møte med en massiv motstand. Særlig kritiske var de som ikke så dansen, men stolte på egne forestillinger.
Det Missa Vigilate viste, var at dansekunstens oppgave er å problematisere kroppen i vår kristne kultur. Gjenoppsettingen av Kolles og Quales dans og kostymer bearbeidet for kropper på 60+, viser en slik modning. Vi ser at de har vært gjennom en 40-årig prosess, som bibelen hevder må til for å stå på egne ben.
Men med kirkedansgruppen Tabita i Missa Vigilate, får vi reprise på en ureflekterthet rundt kroppen i kirkerommet. Hvorfor er de med, hva vil de med dansen sin og hva slags kropper iscenesetter de? Tabitas medvirking er tatt for gitt. De er satt inn istedenfor en kirkespillgruppe som ble oppløst i 1977, uten at det forklares noe sted.

Hovland helten

Hovlands musikk tar tak i menigheten, løfter fram dramatikken i tematikken og legger dype toner under klokkeklang, sang og dans. Gudstjenesten er en kirkemusikalsk begivenhet den dag i dag. Hovland er og blir helten, og det er ikke så rart. Missa Vigilate var hans kunstneriske idé og musisk kunst har gått hånd i hånd med gudstjeneste siden kirkens morgen.
Dansekunsten har ikke på samme måte fått utvikle seg i møte med kirken. Med Missa Vigilate introduserte Kolle og Quale dansekunst i en norsk gudstjeneste. Siden det har ildsjeler fortvilet over utestenging og brent for dans i liturgien. Men kompetansen som kreves for å gi kroppen rom i kirken sitter koreografene på. Hvis noen, så er det dem som må finne veien frem til og fortsette vandringen mot en inkorporering av dans i ”Guds tjeneste” de neste 40 år.

Du kan kommentere kritikken her: www2.scenekunst.no/artikkel_4000.nml