I en furukrone i Maridalen henger Martin Slaatto i en navlestreng og er koblet til nattehimmelen. Rå Sløyfe er humanetikk i praksis og fungerer fullkomment som scenekunst, skriver vår anmelder etter å ha sett Slaattos utendørsperformance i Maridalen i Oslo.

Forestillingsnavn: Rå Sløyfe
Spillested: Skytebanen i Maridalen
11., 12., 14., 18.-21. oktober
Regi: Martin Slaatto
Medvirkende: Martin Slaatto, Tuffe, K22F, Skavanken, K32 med flere
Film og projeksjon: Pekka Persson
Lys: Hedvig Schjødt
Assistanse scene: Simen T. Åsheim og Marianne Stranger
Lyd: Terje Evensen og Frode Kløvtveit
Tau og taljer: Arne Larsen


Anmeldt av Sidsel Pape 17.10.07
 
”Eva!?” En mann med hodelykt i rød kondomdrakt renner rundt i svarte skauen og roper. Scenekunstner Martin Slaatto er på vei mot Slaattosløyfa, et skogholt i Maridalen oppkalt etter ham selv. Han løper forbi en lysende furu med Tuffe festet i toppen, en trehjulssykkel som insisterer på å være med. Omsider vender han tilbake til publikum plassert på saueskinn i skjulet ved skytebanen, arenaen for hans siste forestilling, Rå Sløyfe.

Image
Foto: Knut Bry
Lek på alvor

Etter en god fakkelvandring i tussmørket fra Brekkekrysset, stiger en rødglødende måne opp over horisonten. Værballongen måler den varme stemningen i Slaattos forestillingsunivers. Vi ankommer en lang, laftet hytte med bred, hvit trekarm om inngangsdøra. Så banker vi på, hva kommer nå? 50 meter fri sikt innover en grønn gresslette under åpen nattehimmel med mørk høstskog som ramme. Slaattos Rå Sløyfe er en fantastisk folkeopplysende reise gjennom det rektangulære vinduet, slik som i gode gamle ”Leikestova” barne-TV.
Slaatto omgir seg med det håndfaste: Leirbål, steiner, stående staur, hoppesko, ombygd rullator, lang planke på liten trommel og en enda større K22F. Slaatto forklarer forflytningsmetoden like uanstrengt som han håndterer trommelen på 400 kg. Han henvender seg personlig og upretensiøst til publikum. Rå Sløyfe ser ut som en utstyrspark for en forvokst guttunge, men det er et potent politisk prosjekt i bemyndigjøringens tjeneste. Slaatto har ikke gitt opp egen og andres innflytelse på de store samfunnshjulenes fart og retning.

Hopsasteget

I Rå Sløyfe fremhever Slaatto hopsasteget, et grunntrinn i folkedans som overraskende viser seg å inngå i mye mandig idrett. ”Hopsing” fungerer både som oppvarming og ornamentering i f.eks. fotball. Slaatto demonstrerer oppriktig, fri for ironi. Han plukker fra hverandre mektige menns bevegelsesmønster og peker på mestringsgleden og sårbarheten bak. Hops gir makt over egne ben så man kan stå på dem.
Slaatto deler oppskriften på hvordan å utnytte mannlig overskudd av teknisk kunnen og leketrang: Fest en strømavtager i form av en utgått epleplukker til styret på en rullator. Sveis fast en sammenleggbar tretrinns fotklaff på innsiden av det ene hjulet. Tilpass hjulavstanden til trikkeskinner med en forlenger. Sett saken på skinner og la gamlemor sparke seg en tur mens du filmer. Projiser opptaket på værballongen, på røyken fra bålet eller på skogen bak. Rå Sløyfe er humanetikk i praksis og fungerer fullkomment som scenekunst.
Skavanken, en forvokst trerot som spilte hovedrollen i en tidligere oppsetting, må fremdeles bæres tett inntil kroppen. Slaatto instruerer: Hvordan å forholde seg til det uformelige og ufullkomne, lytene i våre liv som vi vanligvis ikke orker å ta i. Slikt gir ekte styrke.

Image
Foto: Knut Bry
Ansikt i trekronen

Slaatto er tydelig inspirert av Cartasar, som skriver seg umerkelig fra naturalisme til surrealisme. Når han sitter stille og leser høyt fra boka, ser noen på klokka. Vi faller av, men bare kort. Slaatto henter seg raskt inn da han resiterer fra Hamlet mens han klatrer oppover den lysende oransje furuleggen mot Tuffe. Spenningen stiger og haka faller. Samtidig trer ”Evas” enorme ansiktstrekk fram i trekronene.
Vi vet at hun er projisert med film og vi vet at trærne ler, at skogen lever. Når den røde mannen så seiler gjennom lufta, overskrider han ikke bare skytebanen. Rå Sløyfe blir langt større enn leken og livet. Det lille mennesket henger i en navlestreng koblet til nattehimmelen, forbundet med det store rommet. Slaattos kunst spenner vidt over flere virkeligheter.
Slaatto bryter selv magien og hopser i løse lufta over til den andre furua der et trygt skireir venter. Til sist kommer den største Bukkenbruse på banen. Det er K32, en totonns trommel. Han har gjemt seg i buskene og må rulles fram av hjelpende hender. Etter det leker barna lenge på det som engang var en skytebane. Så går vi hjem og anbefaler alle å oppleve Rå Sløyfe.

Du kan kommentere kritikken her: www2.scenekunst.no/artikkel_4009.nml