Julyen Hamilton, nestor i scenisk improvisasjon, koreograferte i øyeblikket på Rom for Dans i helgen, sammen med Ellen Johannesen. Et overbevisende stykke danseimprovisasjon i den mest krevende kunstformen, mener vår anmelder, Sidsel Pape.

Forestillingsnavn: Other side gone
Spillested: Rom for Dans / Dansens Hus
19.-21. oktober
Dans og tekster: Ellen Johannesen og Julyen Hamilton
Lys: Svante Grogarn

Anmeldt av Sidsel Pape 22.10.07

Image
Foto: © Ellen Johannessen
Hvite dansematter er lagt ut i et kryss over det svarte gulvet på Rom for Dans´ scene. Lyset faller i striper som treffes og skilles. Karma Consults Other side gone handler om korsveier, møter mellom tekst, dans, lys og musikk i en absolutt improvisert forestilling.
Ved et stort sort bord sitter Julyen Hamilton og Ellen Johannesen. De snakker med seg selv mens vi går inn. Monologene øker i styrke når vi sitter på tribuneputene. Johannesen har mikrofon, likevel går oppmerksomheten til Hamiltons betroelser. Han har hengt seg opp i en sirkulær albuegnukk av den blanke bordflaten. Han gnir seg fram til det han kaller et karrierevalg på P, eliminert ned til ”polisher or poet”.
Resten av forestilling fortsetter han som den fødte dansedikter. Både Hamilton og Johannesen kan kunsten å deklamere samtidig som de danser. Dans og tekst fremheves når de utøves i gjensidig utveksling.

Mektig materiale

Danserne har en haug av egne tekster tilgjengelig, både på engelsk og tibetansk. Likeledes har Svante Grogarn tilrettelagt utallige muligheter for lyssetting og musikkspor, de siste blant andre av Hamilton selv. Utover det har de tre bestemt at forestillingen skal vare 50-60 min. De balanserer hverandre i å by på bilder i tekst, lys og bevegelse. Alle er årvåkne nok til å vite når de må slutte seg til, tre til side, endre eller bryte det de har begynt.
Når de bommer, innhenter de seg suverent: Hamilton henger seg på Johannesen sirkelgange, men hun bryter ut og han mister grepet. Når han bekjenner sin idé som ikke ble, inkluderer han publikum i sin prosess. Han innlemmer underteksten i teksten. Ved å ramme inn det som skjer, kommer han tilbake til forestillingsflyten. Other side gone er et overbevisende stykke dansimprovisasjon, kanskje den mest krevende formen for scenisk kunst.

Postmoderne

Image
Foto: © Ellen Johannessen
Hamilton vil spille gitar og setter seg ved pianoet. Han legger vakre akkorder, også på noen imaginære tangenter utenfor instrumentet. I dansen som overtar for spillet, kan vi se tonene han forestiller seg utover pianoets skala. Det å innlemme gester, transformere og stiliserer dem inn i abstrakt bevegelse er et kjennetegn på postmoderne dans. Hamiltons releaseteknikk er inkorporert og virker ikke reprodusert slik den noen ganger gjør på Johannesen. Hennes bevegelser er noe stivere, mer formet enn flytende i stilen.
Johannesen lar seg ikke skremme av Hamiltons overlegne mestring av scenisk improvisasjon. Hun presenterer sine sterke tilbud og spiller videre på hans. Hun behersker engelsk uten tvil, men også tibetansk! Med hodekniks og klikkelyder blir hun i øyeblikk en overbærende, betraktende buddistmunk. Johannesens uredde innsats på scenen sammen med nestoren Hamilton er beundringsverdig.

Solisters samspill

Hamilton spiller på mange strenger: Piano, fabelaktige fysiske ferdigheter og humoristisk sans. Mannen blir klassisk nok den morsomste, selv om Johannesen har nok av svart humor. Forestillingen er ellers befriende fri for tradisjonelt spill på spenning mellom kjønn. Danserne er solister i et samspill som gir egen logikk, selv uten åpenbar sammenheng mellom scenene.
Mellomrommet mellom utøverne, møtene og materialet gir forestillingen pust og rom. Other side gone forteller like mye om det immaterielle, det som er forbi eller aldri ble.
Under forestillingen kiler impulser til å herme i kroppen. Trioen Johannesen, Hamilton og Grogarn setter vår empatiske kinestetiske sans i sving. Vi er med fordi vi er inkludert som inspirasjonskilde. To kritikere blafrer med papir blant publikum. En penn ruller på vei mot bordkanten, men bes pent om å bli liggende. Mot slutten får pennen en dans med Hamilton og den skrives rundt i rommet. Slik ”koreograferes” Other side gone i øyeblikket.

Du kan kommentere kritikken her: www2.scenekunst.no/artikkel_4030.nml