Docudans er et oppriktig opplysningsprosjekt om scenisk dans og dansere. Utøverne beveger med selvopplevde historier og selvbiografisk bevegelse, skriver vår anmelder, som har vært på aller første forestilling med publikum på det ”ordentlige” Dansens Hus og under Showbox.

Anmeldt av Sidsel Pape 5. desember 2007

Forestillingsnavn: Docudans - Hvorfor danser jeg?
Spillested: Del 2 på Showbox, Black Box Teater og del 1 på Dansens Hus
Koreografi: Øyvind Jørgensen
Dansere: Øyvind Jørgensen, Silje Høgaas, Sittibancha Bamhpen, Biniam Yhidego, Kenya Foss Parsons og Nils Jakob Johannesen


Docudans utføres i to forestillinger som har hvert sitt team av to mannlige og en kvinnelig danser. Dramaturgien er like enkel som scenografien og kostymene: Miksepult med mikrofon og to stoler i et hjørne. Danserne i egne treningsklær. Musikken snakker til den unge målgruppa. Lys i salen signaliserer interaktivitet. Docudans turnerer med Den kulturelle skolesekken og har allerede vært vist i ungdomsskolen i Oppland.

Image
Foto: Anna Widén
Skummel sant

“Det var kult å se hvordan øynene på danserne ikke kikket noe spesielt sted”, sier en av tiendeklassingene som så Docudans team 1. Jeg tror først han sikter til det fjerne moderne danserblikket, men forstår fort at han setter ord på danseglede. Docudanserne er fullstendig tilstede i seg selv og for tilskuerne. Sittibancha Bamhpen i team 2 kaller det ”å se en danser smelte sammen med tid og rom”. Og det er nettopp det danserne gjør i Øyvind Jørgensens Docudans.

En etter en danser de fram svaret på hvorfor de danser. Andpustne med dryppende ansikter forteller de oppriktig fra egen oppvekst og oppdragelse med dans. Silje Høgaas er 25 og husker 10 år tilbake: Hun ville være sterk, men var svak, innrømmer hun. Elevene vrir seg og hvisker mens stjålne blikk møtes og viker. Ungdommene blir sett og møtt med sannferdighet.

Historiene fra eget liv fungerer ikke bare som bekjennende beretninger. Docudans opplyser også om den scenisk dansens mangfoldige former og muligheter til frihet og utfoldelse. ”Jeg er 47 og har aldri hatt fast arbeid”, sier koreografen. Lyden av forundring brer seg i salen. Først når Biniam Yhidego reklamerer for å finne seg sjæl i bevegelsesprinsippet “fem rytmer”, blir Docudans formanende. Da er skuespillerens autodidakte dans inspirert av swing og twist, langt mer troverdig. Biniams sterkeste kort er fortellingen om flukten fra Eritrea og barnehjem med nonner som ballettinstruktører.

Sterke skift

Alle danserne har forskjellige fortellinger og dansestiler de elsker, og hater. Silje bryter sin lekne break-improvisasjon, med et kraftutbrudd: Koreografers krav kjennes som ”å ha et tog i hæla”, roper hun. Mer forsonet forteller hun om danserens tøffe hverdag, før koreograf Øyvind bryter av og hun ironisk nok må gjenta sekvensen på hans ordre.

Men ikke alle brudd er like heldige. Nils Jakob Johannesen har gitt seg selv en vanskelig oppgave med sin selvbiografiske improdans. Minnene hans leses opp for ham i mikrofonen, men stikkordene setter ham ut. Nils Jacob bruker litt for mange sekunder på å skifte plass, både i indre og ytre rom. Men når Neil Young kommer på, så gjør Nils Jacob det også.

Da har Øyvind gjort det lettere for seg ved at kollegaene sier ”black out!”. Desemberlyset siver inn gjennom vinduene, men Øyvind går rett på plass i sine Butoh-tilstander. Han faller som en bombe og vegrer seg uvergelig mot imaginære atomkjernesprengninger. Så forteller han om den japanske etterkrigsdansen. Den ikke riktig kloke mannens rare bevegelser gir raskt mer mening.

Image
Foto: Anna Widén
Sikkert uten sikring

Den danseren som virkelig setter seg selv på spill, er Kenya Foss Parsons. Der andre sikrer seg, snakker Kenya gjennomtrengende om sin oppvekst med alenemamma, utallige flyttinger og stadig døende husdyr. Hun er inderlig og uredd både som utøver og danser. Sterke og stødige Kenya lar seg bære og trøste av sine kollegaer i en rørende kontakt-trio.

Sittibanchas bevegelser flyter nært og spektakulært gjennom rommet. Han skjønte at han var danser på et raveparty i ecstasy-rus. Sittibancha er den som bringer Docudans best i havn. Han drar noen gåter, klatrer opp i tribunene og viser en snurrende danser på Mac´en. Alle er med og danseren får tilskuerne lett i tale.

Team 1 derimot, insisterer på spørsmål. Kanskje er tiendeklassingene fra Oslo syd spesielt sky denne dagen. Ingen våger seg frampå før det omtrent er for sent. Så kommer det: ”Er alt dere sa virkelig sant?” Danserne samtykker. ”Så koselig!”, svarer en annen. Ungdommene ler og virker fornøyd med fortroligheten som er vist dem. Docudans sikre spontanitet treffer tilskuerne sikkert, i allfall traff den meg.

Du kan kommentere anmeldelsen her: www2.scenekunst.no/artikkel_4182.nml