Koreograf Henriette Pedersens The Problem Has No Name er en besynderlig form for begjær utformet i skjæringspunktet mellom dans, teater og performance. Paret i stykket viser seg å være langt mer primitivt enn dyrene som bærer seg i bakgrunnen, mener danseinfo.no/scenekunst.nos anmelder.


Anmeldt av Sidsel Pape 23. november 2007

Forestillingsnavn: The Problem Has No Name
Spillested: Black Box Teater
Koreografi, tekst, scenografi, kostymer: Henriette Pedersen
Medvirkende: Gisle Hass og Siri Jøntvedt
Lysdesign: Inger Johanne Byhring
Tekst oversettelse: Tine Jacobsen
Komponist: Lars Petter Hagen


Tittelen på det stødige stykket scenekunst som vises på Black Box Teater i Oslo 22.- 25.11, holder for en gangs skyld det den lover. The Problem Has No Name prøver ikke å identifisere, men koreograf Henriette Pedersen lar problemet brøle for seg i en hel time utenfor tid og rom. Forestillingen trekker ut, uten å bli langtekkelig. Det er en besynderlig form for begjær utformet i skjæringspunktet mellom dans, teater og performance vi er vitne til.

Dyriske bevegelser

Image
Foto: Sveinn Fannar Johannson
Er det gorilla eller isbjørn i brunst som stønner gjennom hele The Problem Has No Name? Nåvel, burhøns kakler i hvert fall. Jeg gnir meg i øynene og tror knapt det som utspiller seg: Vi befinner oss i en harry hønsegård av et hotellrom med burgunder vegg-til-vegg-teppe. Bare et hjørne er igjen av veggene. Der foregår slakting, for finéren er omhyggelig tilsølt med blodsprut.

Kvinnen forsøker å gå i ett med et limegrønt skjermbrett. Hun er iført silkeslåbrok i samme farge. Otto ligger og hopper midt i manesjen. Han er den slibrigste direktøren for sirkuset, forkledd som klovn i stramme ridebukser, rødstripet slips og skjorte. Paret viser seg å være langt mer primitivt enn dyrene som bærer seg i kulissene.

Kvinnen kommer ut av sitt grønne skjul i lårkort kjole med høy splitt og lave gullsko. Hun framtrer stereotypisk feminint, men bevegelsesspråket er langt utenom det vanlige. Med bøyd hode går hun inn i en stiv knokegange. Otto henger seg på og sammen stolper to hodeløse hovdyr seg sakte fram. Når hun møter veggen, les teppekanten, fekter hun uanfektet. Otto har resignert til buret de befinner seg i. Han smatter for å tilkalle seg lerkefuglens oppmerksomhet.

Sammen på avstand

The Problem Has No Name bæres av utøvernes tragikomiske talent. Deres opptreden er like svartmusket og hårete som parykkene de har på. Begge forsøker å nå gjennom til partneren med klumsete seksuelle insinuasjoner som den andre ikke oppfatter. Otto og kvinnen oppholder seg i samme rom, men lever i inkompatible verdener. Avstanden mellom dem fører til blodige sammenstøt, noe veggene forteller om. Familietragedie er bokstavelig talt på tapetet.

Det nærmeste paret kommer til å møtes, er i simultanmonologen skrevet av Pedersen, inspirert av Harold Pinter. Koret tales med høy stemme og med sterk norsk aksent sier de: “Is this a hotel room? No, why do you ask?” “I don’t completely understand what I’m doing here. Look at me and tell me you’ve seen me before. .. Otto? Yes, that’s my real name.” Begge trenger den andre til å fortelle dem hvor og hvem de er, skjønt enige om at de er den samme, mannlige halvdelen, Otto.

Regler trenger unntak

Image
Foto: Sveinn Fannar Johannson
Pedersen mestrer å skape et stillestående univers der et gjensidig avhengig par lever sitt foruroligende liv. The Problem Has No Name er bygget opp av relasjonelle episoder av tekst og bevegelse. Lars Petter Hagens obskøne musikk består visstnok av litt elg-, flodhest- og apelyder bearbeidet og avspilt i bakgrunnen. I tillegg bruker koreografen romantiske Elvislåter i sin helhet.

Dersom Pedersen hadde gjort unntak fra valget om å sette utøverne i bevegelse fra start til slutt på originalmusikken, så hadde hun fått enda bedre fram forestillingens repetitive univers. Karakterenes fysiske berøring er dessverre ikke alltid tydelig motivert, noe som ofte preger det dansespråket som nærmer seg en teaterform.

Helt til slutt brytes symbiosen ved at Otto snur skjermbrettet. En hjort i solnedgang kommer til syne på baksiden. Hovdyr symboliserer hjerte og instinkt i østlig filosofi. Driftene har vi sett, men kjærligheten kommer bedre til uttrykk i det som følger: Paret går inn i dialogiske forhandlinger. Otto legger seg på brunstbrølene og roper ut teksten for å overdøve dem: “Should we read a couple of pages together? It’s a good way to grow closer.” Men det eventuelle svaret fra kvinnen blir hengende i black out´en. Problemet blir ikke løst, men elegant overlatt til publikum.

Du kan kommentere anmeldelsen her: www2.scenekunst.no/artikkel_4139.nml