Hege Haagenruds Så tag nu mina händer på Showbox på Black Box Teater er en velkomponert, sterk og stillferdig danseforestilling, med vibrerende undertoner av vemod. Haagenrud vil vi se mer til, mener scenekunst.no/danseinfo.nos anmelder.


Anmeldt av Sidsel Pape 16. november 2007

Forestillingens navn: Så tag nu mina händer
Spillested: på Showbox på Black Box Teater
Koreografi og regi: Hege Haagenrud
Medvirkende: Marianne Haugli og Vilde Viktoria Madsen
Film: Lars Petter Pettersen
Musikk: Rebekka Karijord


”Så tag nu mina händer och led Du mig, att saligt hem jag länder o Gud, till Dig.” Et lite barn leser dikt på inn og utpust så bare enkelte ord oppfattes. Men Hege Haagenruds velregisserte forestilling Så tag nu mina händer, viser tydelig hennes motivering for og tolkning av Julia von Hausmanns salme fra 1860-tallet.

Image
Foto: Siren Lauvdal
Sensuelt

Haagenrud underbygger forestillingens tittel med enkle og elegante grep av dans, film og musikk. Så tag nu mina händer går i svart og hvitt, grått og blått. Forestillingens stille ferd lodder dypt med vibrerende undertoner av vemod. Rebekka Karijord har komponert den sensuelle musikken bl.a. ved å hviske fram salmen og deretter dekonstruere stemmelyden. De velskolerte danserne Marianne Haugli og Vilde Viktoria Madsen har søskenlikhet, noe Haagenrud bruker for hva det er verdt.

En av dem kommer ut av mørket og stiller seg i lyset på scenen. Hun rekker opp begge hendene og oppdager fingrene formet som til velsignelse. Med denne gesten begynner og slutter Så tag nu mina händer. I soloen som følger innledningsvis, blir de muskuløse benas artikulerte bevegelser det bærende elementet. Dansen avslører at ikke bare kjolen, men til og med trusa er 1930-talls modell: Forestillingen er gjennomført fra innerst til ytterst.

Lars Petter Pettersens poetiske svart-hvitt film fra ”barndommen” projiseres på en stor skjerm på bakveggen: To små søstre dekker av og på bordet med dukkeservise. Senere ser vi en dame i fullfigur alene i en stue. Hun flytter frenetisk rundt på puter i sofagruppen fra forrige århundre. Barnas lek har blitt til den voksnes tvangsmessige støv på hjernen. Danseren observerer scenene fra fortiden spille seg ut på filmen.

Synet bedrar

Haagenruds geniale grep er å la danseren fra scenen besøke damen i filmen. I det øyeblikket danseren forsvinner bak lerretet, trer bildet av henne i uforminsket størrelse inn på skjermen. Timingen er troverdig og synet bedrar. Vi vet at danseren gjemmer seg bak lerettet. Vi ser at hun står i stua og betrakter den hektiske fruen som ikke enser sitt besøk fra en annen tid. Danseren forlater filmen og fortiden og dukker fram fra bak lerretet i samme stund.

Fortid og nåtid møtes i det damen fra filmen trer ut av skjermen og inn på scenen. Hun hjelper danseren å utføre åpningssoloen på nytt. Bendansen får ”armer” som strekkes forventningsfullt fram i Så tag nu mina händer. Nåtid tar fortidens hender i sine og blir hel. De gamle møblene viskes ut og lerretet går i hvitt. Danseren står igjen i utgangsposisjon og livets dans kan begynne på nytt.

Image
Foto: Siren Lauvdal
Forsonet tilbakeblikk

Så tag nu mina händer sies å handle om savn og svik, men forestillingen framstår ikke med den tilbakeskuende sårhet som et slikt tema skulle tilsi. Haagenrud tegner opp fremtidshåp og et forholdsvis forsonet tilbakeblikk på fortiden. Spørsmålet blir hvorfor Så tag nu mina händer profileres som å handle om savn og svik i programteksten. Er fortid og minner en opptatt tematikk? Haagenrud føyer seg inn i rekken av profilerte koreografer som de siste årene har tematisert hukommelse, historie, men også slektskap. De samme koreografene bruker gjerne utenlandske titler uten at disse nødvendigvis begrunnes i forestillingen. I lys av dette kan Så tag nu mina händer virke vel trendy ved første øyekast. Min overbevisning er at Haagenrud ikke spekulerer i trender, men forfølger sitt eget sterke og stillferdige kunstneriske prosjekt som vi vil se mye mer av framover.

Du kan kommentere anmeldelsen her: www2.scenekunst.no/artikkel_4117.nml