På besøk ønsker å være en forestilling for hele familien, og da er det vel naturlig at jeg får noe annet ut av den enn gutten på raden foran meg? Danseinfo.no og scenekunst.nos kritiker, Thor Sannæss, syns På Besøk i kulturhuset på Kolbotn var en velgjort forestilling.


Anmeldt av Thor Sannæss 12. november 2007

Forestillingsnavn: På besøk
Med: Torgunn produksjoner
Spillested: Kolben kulturhus, Kolbotn
Regi/koreografi: Torgunn Wold Platzack
Skuespillere/dansere: Anne-Marthe Lund Engnes, Josefin Johansson, Bo Platzack
Musikk: Jacques Brel, Charlie Chaplin, Gabriel Fauré og Thomas Jeker
Kostymer: Elise Kleiva Ugland
Tekst: Synnøve Borge
Lys: Torvid Fladmoe


Image
Foto: Paal Staven
Torgunn Wold Platzack presenterte lørdag sin nye forestilling på kulturhuset på Kolbotn. Det er en velgjort forestilling på flere plan. Det er håndverksmessig dyktig gjort, fra aktører med effektfylte kostymer og masker, som behersker både en fysisk, ekspressiv spillestil og feiende flott dans, til den enkle, effektive dramaturgien som svinger fra det stillferdige og alvorlige til det lekende og sprudlende i passende doser.
Scenografien er sparsommelig, men tilstrekkelig; dominert av tomkasser og et stort gulvur. Den er laget for turné, og det passer jo bra for de tre vi møter på scenen, for de er på vei et annet sted: De er På besøk.

Det er ikke lett å vite hvor de kommer fra. Det begynner med at en litt forkommen dame kommer ut av en stor eske innredet som et hjem. Snart dukker det opp en mann, som kanskje kjenner henne fra før, og han begynner å tøyse med henne. Fra bak (ut av?) gulvuret kommer så en meget geskjeftig dame, og det som er av handling utspilles i den forkomnes forhold til den tøysete mannen og den geskjeftige damen.

Minnenes teater

Image
Foto: Paal Staven
Karakterforskjellene viskes bort når de tre bryter ut i gjentatte dansenumre. Er det minner om en svunden ungdom? De ser ikke så gamle ut, men det er noen hint som gjør at en voksen mann som jeg er fristet til å tolke at det er minner det handler om. Ikke minst den vakre scenen der den lett forkomne danser med et par røde barnesko på hendene, og hennes føtter og hender følger hverandre i en vemodig dans til tonene av Jacques Brels ”Ne me quitte pas”. Minner om et mistet barn?
Så blir tankene mine avbrutt av gutten på raden foran meg som igjen spør: ”Hva gjør de nå?” Og det er kanskje ikke så rart, for en av forestillingens røde tråder er absurditeter, gjerne igangsatt av den tøysete. Midt i forestillingen begynner f.eks. de tre å snakke med hverandre på rim, og siden rimet er det viktigste, blir det ingen dialog som gir mening. Det føyer seg inn i rekken av gags som gir På besøk underholdningsverdi for alle aldersgrupper, om enn på forskjellig plan. Derfor tror jeg at gutten på raden foran meg hadde en fin opplevelse av På besøk. Det hadde i hvert fall jeg.

Du kan kommentere anmeldelsen her: www2.scenekunst.no/artikkel_4107.nml