Lyster/Richardsen mestrer dessverre det kunststykke å konfrontere publikum med sterke følelsesutbrudd, uten vilje til å fortelle om utbruddenes årsak og virkning, mener Thor Sannæss, som her anmelder A minor place for danseinfo.no og scenekunst.no.


Anmeldt av Thor Sannæss 9. november 2007

Forestillingsnavn: A minor place
Med: Lyster/Richardsen
Spillested: Black Box Teater, Oslo
Koreografi, rom, kostyme: Eva-Cecilie Richardsen
Dansere: Janne-Camilla Lyster, Gry Bech-Hanssen, Kristianne Mo og Hege Holte Østbye.
Musikk: Justin Bennett og Erik Ljunggren
Lys: Lise Risom Olsen
Co-produksjon: Black Box Teater


Image
Foto: Nina Magnus
Eva Cecilie Richardsen har blitt en koreograf å regne med etter vel 10 år i faget, og med et imponerende antall forestillinger på CV’n. Først med Demodans, og fra 2000 med Kreutzerkompani i samarbeid med scenograf og videokunstner HC Gilje.
Nå er Kreutzerkompaniet oppløst, og Richardsen har gått i kompaniskap med danseren Janne-Camilla Lyster. Lyster/Richardsen ser, med forestillingen A minor place, ut til å fortsette der Kreutzerkompani sluttet med forestillingen I got places to go, right?

 

Uttrykkskraft

Det kan se ut som om koreografen under prøveperioden har gitt hver danser i oppgave å skape et fysisk uttrykk for sterke følelser. Det lykkes de med. Dansen er ekspressiv uten å bli klisjéfylt. Noen har fått rekvisitter å improvisere med: En minst to meter høy badevaktstol eller et par truger. Disse bidrar også til det enkle og vakre scenebildet som domineres av et gjennomsiktig teppe fra gulv til tak.
De sterke følelsene presenteres i korte episoder som kan gi øyeblikk av sterk uttrykkskraft. Mellom disse episodene beveger danserne seg avslappet over scenen, gjerne med blikket rettet lett utfordrende mot publikum. Det blir en kontrast mellom episodenes sterke introverte følelser og mellomspillenes distanserende frontalitet.
Det er tilsynelatende ingen annen sammenheng mellom episodene enn ønske om sterke følelser. Hver episode er uten ytre motivering. De begynner og slutter uten forklaring. Dermed blir man stadig mindre involvert i de følelsene som kommer til uttrykk i de korte, private skjebnedramaene som utspiller seg foran oss. A minor place gir en følelse av noe uformidlet fordi man aldri tillates inn i forestillingen.

Image
Foto: Nina Magnus
Kommunikasjonssvikt

Jeg sitter igjen med en fornemmelse av at Lyster/Richardsen ønsker å utprøve et materiale for publikum, men utprøvelsen blir i seg selv ikke nok til å bære forestillingen. Jeg tror publikum heller vil se resultatet av disse utprøvelsene.
A minor place er uten sammenheng mellom episodene på scenen. Det er heller ikke tilstrekkelig sammenheng mellom danserne. En slik mangel på sammenheng forhindrer opprettholdelsen av de båndene mellom scene og sal som er nødvendige for å skape kommunikasjon. Forestillingen ”lykkes” i å skape desillusjon i det frustrerende paradokset mellom uttrykksbehov og kommunikasjonssvikt. Jeg håper det en gang kommer noe ut av Lyster/Richardsens prøvelser, og at det er mer givende enn prøvelsene.

Du kan kommentere anmeldelsen her: www2.scenekunst.no/artikkel_4104.nml