Koreograf Kjersti Engebrigtsens discokube av glass lander i Spikersuppa i Oslo som en tidsmaskin fra en annen tid, mener vår anmelder, etter urpremieren på danseinstallasjonen Pustestripe i Oslo. Forestillingen er del av CODA dansefestival.

Forestillingsnavn: Pustestripe - en levende installasjon i et travelt byrom
Spillested: Glassbur i Roald Amundsens gate
22., 24.-29. september
Koreografi: Kjersti Engebrigtsen
Komponist: Erik Wøllo
Medvirkende: Sudesh Adhani, Kristin Ryg Helgebostad, Maria Ryther Hoem
Arkitekt: Neven M. Fuchs
Lys: Anette Christiane Lind
Kostyme: Maria Jansson
Produksjonsdesigner: Bo Wickstrøm


Anmeldt av Sidsel Pape 24.09.07

To kvinner og en mann legger seg ned på rad. Der ligger de og puster. Omsider kommer mørkerødt lys og lyd strømmende. Danserne adlyder musikken i sakte fart. De ruller opp og reiser seg nesten umerkelig fra liggende til stående. Grå kostymer henger mykt langs faste kropper. De reflekterer det skiftende lyset i buret. Lyden fyller luften rundt oss som står utenfor i høstmørket og ser.

Image
Foto: © Kjersti Engebrigtsen
Stive blikk

Med Kjersti Engebrigtsens Pustestripe landet en tidsmaskin i form av en diskokube i Spikersuppa. Inni fartøyet utfoldet tre dansere seg i et abstrakt bevegelsesspråk av en annen tid. De hadde det stive blikket på, markøren for moderne dans.
Kanskje ikke så rart at danserne stirret målløst ut i rommet: De befant seg bak glass i et drivhus for dans. Opplyst innenfra i rødt, grønt, gult og blått, gikk det knapt an å se publikum gjennom glasset. Drivhuset som scenografi ble ikke brakt inn i forestillingen før denne var over og danserne tok applaus. Da grep danser Sudesh Adhani tak i vinduskarmen, virkeliggjorde monteret og anerkjente publikum.
Ideen om å bruke et veksthus som scene oppsto i Engebrigsten drøm om å drive fram dans. Den bokstavelig drømmetydningen gir koreografen problemer. Å formidle abstrakt bevegelsesspråk til et uinnvidd publikum på gata er vanskelig. Med vegg mellom utøver og tilskuer blir det verre. Mangelen på kontakt blir forsterket ved at danserne sjelden relaterer til hverandre selv om de er i fysisk berøring. Når de liksom leker trillebår eller løper omkapp, så tror jeg ikke på de brede smilene. De virker like koreografert som resten av Pustestripe.

Hermetisk natur

Kroppens rene natur som koreografen ønsker å dyrke fram, er i beste fall rendyrket. Dansernes unge og føyelige kropper virker ubrukte. Koreografien er gjennomført finpusset og gir et preg av stilren design. Dansen er til tider så destillert at danserne synes å holde pusten. Kroppene i Pustestripe fremstår som svært kultivert og ikke naturlige i betydningen opprinnelig eller organisk. Pustestripe viser hermetisk natur, kultur i bur.
Musikken til Erik Wøllo er heller ikke ren natur, men en elektroakustisk lydbearbeidelse av bl.a. pust og vind. Musikken er massiv og setter en stemning av store rom. Noen ganger blir lyden så diger at drivhuset forvandles til en UFO der storøyde vesener romler rundt. Musikken overdøver dumpe lyder av dansernes sprang. Slik viskes nok et uttrykk av noe naturlig ut.
Det spenningsfeltet som kontrast mellom lyd og bevegelse kunne gitt, er lite brukt Pustestripe. Forestillingen er bygget opp av like lange sekvenser som gjentar seg. Stille, smeltende lyd og bevegelse avbrytes av stakkato linjer og vinkler. Danserne ser ut til å måle opp monteret. Ved lyden av luft som freser ut, smelter danserne til slutt og starter stille på nytt. Oppbyggingen gir forestillingen et forutsigbart preg.

Image
Foto: © Kjersti Engebrigtsen
Beskyttet dans i levende by

Tre dansere ligger på magen etter hverandre i et mørkt glassmonter. Kanskje venter de på et ”cue” som ikke kommer, et startsignal som streiker? Publikum får god tid til å studere kroppene hvile. Dette første, fantastiske bildet, kanskje ikke engang ment som del av forestillingen, er det som virkelig gir en opplevelse av kropp som levd tid, som natur, som pust. Det som skjer rundt forestillingen er det mest levende ved Pustestripe.
Engebrigtsen kaller Pustestripe - en levende installasjon i et travelt byrom. Jeg opplever Pustestripe som et travelt, tilårskommet danseuttrykk plassert i et bur til beskyttelse fra livet i byrom blant tilskuere av i dag.

Du kan kommentere kritikken her: www2.scenekunst.no/artikkel_3925.nml